mandag 26. september 2011

Oslomaraton 2011



Jippi ! Jeg klarte det tross alle "hinder". Har lenge klundret med sykdom og dritt. Men det brydde jeg meg lite om i dag. Målet var persj. Noe jeg klarte med et nødskrik Årets Oslomaraton ble gjennomført i nok en "ny" trasse, spennende og litt "trist". Håper nå dette er siste omgjøring på start,mål, sløyfer og svinger.Trodde i år jeg hadde god tid til start da jeg sto stolt på Rådhusplassen med startnummer + en flott oransj løpetrøye (hadde jammen fått snakket litt med bakparten min hos herr Hibas også ;-)
Men der tok jeg feil, jeg var fullstendig klar over hvor starten skulle være. Mindre klar over hvor langt i strekning/omvei og tid jeg skulle bruke på bagasje levering. Da måtte jeg plutselig løpe rundt halve festningen for å få levert bagen. Det var ikke en veldig positiv opplevelse eller start, litt stressa kan mann si. Men kom meg rundt og fikk levert remediene (½ livet mitt er jo oppi den bagen der). Føler nesten at den er  som vesken til kona eller kanskje den til John Carew kan måle seg. Mye stæsj oppi der i allefall !


Da starten for meg gikk kl 10.22 var jeg klar som et egg. Jeg la i vei utover Drammensveien, imot Skøyen i en fart jeg hadde planlagt. Hadde jo en tanke om endelig å komme ned på en slutt tid ala 3:30 :) Det burde gå greit på en god dag. Når jeg hadde løpt ca. 4km å nærmet meg vending på Skøyen, skvatt jeg til. Der stor det en dame i 40 årene å skreik av full halls "heia,heia,heia". Dæven! Nesten så det kom en liten skvett i buksa, væskebalansen var jo fortsatt i balanse  :§Jeg hadde altså løpt i ca. 20 minutter før noen sa et kløyva ord til oss som løp. Hvordan er dette mulig ? Greit at det er søndag og at klokka ikke har passert 11. Men man behøver da ikke bare å stå langs løypa å bare måpe. Når munnen like vel er åpen koster det få kalorier å gi løperne en lyd. Noe alle som løper setter pris på, publikum er halve festen. Uten dem blir det som fest uten musikk :)


Etter den skremmende opplevelsen med damen som skrek kom jeg til første drikkestajon, å stasjon er rette ordet. Her sto det bom stille, noe var galt med plassering og planlegging av første drikke stopp. Men  dette er vel noe arransjøren lærer av selv om det ikke er første gang drikkestasjonen er plassert på en trang plass rett før en motbakke. Men jeg ruslet da igjennom folkemassen å satte så i vei langs Frognerstaranda. Her er det flott å løpe syntes jeg, nydelig utsikt utover fjorden. Lang smal asfaltsti som slynger seg langs vannkanten.


Jeg holdt fortsatt en marsjfart på 4:58 pr/km, 2 sekunder foran skjema til 3:30. Dette var en fart jeg klarte å holde til nesten 3 mil var løpt. Da kom den berømte veggen. Herfra og inn sleit jeg virkelig med å holde motivasjon og fart oppe. Hadde lenge hatt en bekjent jente/dame ifra ultramiljøet liggende noen minutter foran meg, hilste noen ganger vi møttes under vendingen. Det tok ikke lang tid etter smellen før jeg fikk øye på ryggen til Hilde. Da fikk jeg igjen opp litt fart og motivasjon, tok henne igjen rund ca. 38km. Vi var da begge ganske så slitne, etter noen få vekslende ord ble vi enig om å prøve å hjelpe hverandre inn til mål. Men jeg var litt stressa, hadde fortsatt en mulighet til å slå min tidligere maraton persj på 3:38. Hilde hadde nok møtt en hardere vegg en meg så hun ble noen meter bak i mot slutten. Det er ikke sååå mange som løper maraton på under 3:40 så syntes også hun skal være stolt av egen prestasjon.


Da jeg hadde summet meg litt etter målgang var det bare å prøve å finne noe å drikke, 60m til nærmeste cola..ja,ja...bare å kare seg bort da. Men med "verdens fineste medalje" om halsen skulle vel det la seg gjøre :) Syntes det bare var litt langt å gå etter en maraton, tenk om maraton hadde vært 60 meter lengre. Det hadde blitt tøffe 60 metere tror jeg...hehe...:)


Stolt, sliten og fornøyd !


Håper ikke dere som leser dette innlegget får inntrykk av at Oslomaraton ikke har innfridd for meg, for det har det selvfølgelig gjort. Det er en grunn til at jeg kommer tilbake vært år. Har stor tro på at dette løpet bare blir bedre og bedre med årene som kommer, mann lærer av sine feil og mangler. Men det Oslomaraton trenger aller mest er det bare vi som kan gi dem, deltagere og publikum.  Stå på !!!! Til neste år sees vi :)


-Løpe langt med et smil om munnen-





4 kommentarer:

  1. Jeg fikk også opp både fart og motivasjon da du løp opp på siden av meg, Ståle! Tenkte at det hadde vært morsomt om to ultraløpere kunne løpt inn i mål sammen :) Hadde ikke krampa tatt meg, hadde vi kanskje passert målstreken samtidig.

    Uansett: farten du hadde opp Karl Johan viste at du hadde vært mye mer disiplinert i løpet enn jeg, så du fortjente å komme først i mål :) Gratulerer nok en gang med ny pers!

    SvarSlett
  2. Gratulerer med ny pers til både Ståle og Hilde. Det er alltid inspirerende å komme sammen med kjente når det røyner på mot slutten.... Til neste år peser dere hverandre til sub 3:30, helst med meg på hjul :-)
    Hilsen 10-miuttersjoggeren

    SvarSlett
  3. Glemte å kommentere hun skumle dama som heia, stygg sak!
    Jeg har gått langs løypene i Oslo og heiet på alt og alle noen ganger, og smilene og reaksjonen til løperne vitner om at ikke alt for mange kommer med heiarop. Merkelig norsk fenomen dette... du skal ikke lenger enn til våre naboer i øst før det er en helt annen stemning, også på mindre løp.

    SvarSlett
  4. Takk takk Gammel`n ! Jeg og Hilde skal nok ta sub 3:30 om ikke veldig lenge. Hørte jeg noen nevne vinter maraton ;-) Håper snart du er med oss !

    SvarSlett