lørdag 19. oktober 2013

Hytteplanmila 2013

Dagen før dagen fikk jeg selvfølgelig urinsyreanfall tendenser i høyre ankel. Dette var noe jeg ikke hadde med i planen, planen på Hytteplanmila var å løpe en 10km med Knut Aalien. Han er nemlig fartsholder for de som ønsker å løpe på 40 minutter, aller helst noen sekunder raskere. Disse anfallene virker nå som om at de kommer mere snikende en før, å at de ikke er så kraftige. De to siste gangen har jeg i alle fall klart å avverge de store "skadene". Dette var noe jeg klarte denne gangen også. Om det var et angrep da. Jeg våknet i lørdag morgen frisk og rask...men det var et men. sleit skikkelig med magen. Jeg tok det ikke så tungt å tenkte dette bare var nerver slik som det pleier før en konkurranse.

Da det hadde gått en god stund etter at frokosten var spist, kaffen var drukket gikk turen utover til Svensrudmoen hvor starten er. Her var det allerede masse tikilometers-løpere på plass. Jeg sa til de andre i bilen at jeg syntes det var helt rått hvor populært og stort dette løpet har blitt. Men det har de fortjent ! Makan til arrangement skal mann lete lenge etter. Utrolig gøy å se hvordan folk koset seg. Da jeg kom meg inn i den store hallen hvor startnummer utdeling var ble jeg litt paff, Hans Rakeie sa " du har vært savnet og etterlyst, du skulle jo ha hjulpet til med startnummerutdelingen", huff ! Da følte jeg meg som en råtten tomat i en ellers så frisk salat. Jeg husker at Jon Anders nevnte det for meg. Men jeg har ikke sett navnet mitt stått på noen lister, annet en som løper. Men så er jeg jo en fersking, amatør og helt sikkert litt klossmajor også. Håper de tilgir meg. Før start ble det selvfølgelig litt oppvarming. Det tok sin tid før jeg kjente at varmen kom snikende i muskelaturen, særlig i baksiden på høyre lår. Dette er muskelen hvor jeg sleit med kramper under oslomaraton tidligere i høst. Gradestokken gjorde også sitt, lå vel på rundt 2+ grader vil jeg tro.

Da det var igjen ca 5 minutter til start satte jeg snuta og adios boost skoa imot startseilet. Her var det mye folk ! Fellesstart på 1268 gale folk hvor samtlige er ute etter en ting, å flytte sine egne grenser et hakk oppover på resultatstigen. Jeg med ! Det tok med noen sekunder å kommer meg frem til der hvor min plan i feltet var å starte, rett før start fikk jeg seg Knut Aalien med 40 minutters-ballongen sto noen titalls meter bak meg. Perfekt tenkte jeg ;-)Da startskuddet gikk var det bare å gi gass....her var det ikke å løpe langt med et smil om munnen som gjalt. Her var det løp så fort du kan å drit i hvordan trynet ditt ser ut :P Farten ble altfor høy,3:42 er for fort i starten. Men det er så lett å bli med strømmen, folk eier jo ikke begrep på fart. Hele gjengen lå jo ann til en slutt tid på 37 minutter. Jeg tviler på at det var veldig mange som kom i mål på den tiden, ikke jeg i alle fall. Innerst inne viste jeg at tempo var for høyt. Men det ga jeg blaffen i, gadd ikke være noen sinke eller "fest-brems, så jeg holdt på gassen ;-)



Foto : Arild Brådalen



Da vi omsider var ferdig på Jørgens Mo vei, å løpt over Steinsletta til selteveien følte jeg å ha god kontroll på løpet til en sluttid på under 40 minutter. Men sånn skulle det ikke gå :-( 1000 meter seinere høgg det til i magen, var dritt vondt, hakket før jeg bare måtte stoppe å spy ! Men jeg tok meg i sammen, trøstet meg selv med at det fortsatt var en mulighet til å klare det. Farten dalte helt naturlig.....eller dalte og dalte. Den ble ustabil er et bedre beskrivelse. Farten gikk opp og ned som hjertefrkvensen på en elghund i jakta. Jeg kjempet og kjempet, stadig nærmere mål, stadig nærmere ny persj, stadig holdt jeg skjema for SUB 40 på mila. Men hvor lange kunne dette holde....det holdt til det var igjen 500 meter. Da karte jeg ikke mere, litt skuffet over meg selv der. Robert Hansen sto der med to brekte armer å skreik av full hals " Gi på Ståle, vis hvem du er! ". Men det klarte jeg ikke bedre en det jeg allerede hadde gjort, smertene og kondisen sa stopp ! Knut (40 sub mannen) suste forbi meg rett før den berømte spurt bakken. Det var nesten så jeg døpte den om til sprut-bakken eller sprut-baken. Men det holdt inn heldigvis.



Foto: Arild Brådalen


 Målstreken var passert å klokka raskt stoppet etter målgang (det glemmer vi ikke)  fikk jeg hengt meg opp på et gjerde å lukket øynene i noen sekunder. Da jeg omsider slo øynene opp igjen fikk jeg sjokk. Jeg tittet rett ned i en rævsprekken på en mann som hadde bøyd seg ned inn under meg, der hvor jeg sto. Å jeg som var kvalm, uvel og hadde gjort alt for ikke å spy. Det er jo bare flaks for både meg og han at jeg ikke tømte full sprekken hans med magesyre, banan og maxim. Hadde jo ikke blitt mindre kvalm etter at jeg åpnet øynene liksom :P Nå var det nok best å komme seg bort til drikkebordet....det skulle smake....med litt sportsdrikk. Men det slapp jeg :-) Per Øivin kom gående med to kopper, å da han fikk se meg fikk jeg den ene koppen, snakk om flott fyr :-) Takk !! Jeg kom meg nå raskt til hektene. Å løp/gikk bort til start for å få på meg noe tørt tøy. Da det var gjort var det bare å komme seg bort til målområdet. Det var mange på startlisten som jeg ønsket å se komme i mål. Det var flere også. Men de kom i mål før meg, Karoline Bjerkeli Grøvdal var ei jeg skulle ha hatt moro av å se stupe over streken i en kanon fart. Kanskje det er på film ?



Pål Hovde ved kamra ved mål :-)


Det tok meg ikke mange sekunder å finne Natalie og Nan. De hang i målområdet å ventet på meg. Men jeg var jo i mål. Så de ble litt overrasket. Nå gikk det ikke mange minutter før Håvard kom susende opp spurtbakken, dæven som folk ga gass her. Mere en hva jeg hadde klart ! Imponert over folk altså. Jeg heiet og skreik av full halls (uten med fare for å spy). Folk som sto langs løypa i bakken var litt daue, mere sprut i de som hadde løpt 9940 meter, å det er ikke helt riktig. Under ser dere mitt løp......


Klikk for stor :-)




To fornøyde karer, begge med ny PB på 10 km :-)


Når de fleste hadde klart å kare seg over målstreken gikk turen tilbake til hallen. Her ble det bare en rask titt og noen kjappe ord med folk jeg kjent. Jeg kjente mange som var med men rakk ikke snakke med alle jeg så. Men fikk tatt et bilde imot bolle serveringen ifra baker Narum. Det hadde virkelig smakt med bolle og kaffe men familien ventet......så jeg var kjapt inn og kjapt ut. Håper det ikke blir sånn på Bislett Ultra Challenge siste helgen i November ;-)




Følg meg på Instragram : ultratrening



-Løpe langt med et smil om munnen -