torsdag 29. mai 2014

7. 24h Iserlohner Stadtwerkelauf am Seilersee 2014

Da har  inntrykkene sunket inn etter løpet i  Iserlohn. Så skal prøve å  skrive en litt om  den fantastiske opplevelsen vi hadde i Tyskland. Det var litt tilfeldig at vi havnet nettopp her. Det hele startet  med at det gikk skikkelig "dritt" for meg på Bislett 24. Da tok det ikke lange tiden før vi, Rakeie og meg fant nye løp. At valget falt på nettopp Iserlohner Stadtwerkelauf var ikke helt tilfeldig. Det var dette løpet som passet oss begge best på dato i forhold til andre ting og tang for småbarnsforeldre.  Jeg startet umiddelbart planlegningen av turen. Dette skulle bli bra....det "kribla" godt i kroppen av spenning og glede for noe nytt. Helt nytt !

Det var bare så vidt jeg sov natten før vi skulle reise. Jeg var urolig i kroppen, uten grunn. Dette har faktisk begynt å bli et problem for meg. Men jeg var klar som et egg da klokka ringte. Flytidene var nøye pukket slik at de ikke skulle gå på bekostning av stress eller lite søvn før start :-)

Da vi ankom Oslolufthavn å skulle passere sikkerthetskontrollen fikk mine med passasjerere en liten smakebit på hva JEG kan finne på :-) Det ble selvfølgelig fult oppstyr da scaningen av min håndbagasje viste at jeg hadde med stikkvåpen.....eller kniven var ikke ment for å stikke noe annet en blemmer eller skjære av noe småtteri som eventuelt måtte komme i veien for løpingen.

Det merkelige var at jeg fikk beholde den. Så jeg ruslet ombord med våpen.....Rakeie hadde et annet våpen i ermet :-). Så fort flyet fikk heiset opp hjulene, slapp Rakeie øynene ned......heldiggrisen sov med det samme. Rett på lading !






Jeg klarte selvfølgelig ikke å sove. Så jeg tok heller noen bilder. Ingen tur uten at den dokumenteres med noen fotos :-) Under kan dere se et bilde av Danmark, en øy i Limfjorden som heter Livø.





Nå er det egentlig ikke så mye spennende å nevne ifra resten av flyturen. Alt gikk smikk-smakk uten problemer. Da en bedre middag var fortært i resturanten på hotel Vier Jahreszeiten var det tid for litt hvile og søvn imot den store dagen/utfordringen.

Nan og Rakeie kvelden før....

Da middagen var borte fant vi senga. Rakeie og jeg skulle dele rom. Slik at damene kunne få holde på med sitt. Det kan fort bli litt mye å dele rom med en ultraløper :-) Jeg hadde i forkant hørt litt rundt dette med Rakeie å snorking. Å det kom jo som fryktet. Sekunder etter at hode hans Hans traff den store myke puta på den harde madrassen dro han tømmer......sov-i-ro ble min venn den natten. Men også de "stakk" av. De fant jeg igjen dagen etter nederst ved sengebeina. Altså løpsdagen. Dette er noe jeg må finne en løsning på, to dager med max 4 timer søvn før et 24 timesløp blir for lite for meg. Rakeie benyttet den minste anledning til å sove :-)


Skoa var perfekt knyttet så de beholdt vi på ;-)


Nå var det tid for en bedre frokost før turen gikk videre til startområdet. Det var ca 350 meter ifra hotellet, 250 ifra løypa. Perfekt plassering :-) Da vi kom opp til starten var det fortsatt lite folk å se. Men vi kunne se at her var ting i orden. Dette virket veldig proft. Vi hadde såpass god tid at vi ruslet en runde rundt løypa, Seilersee. Løypa og omgivelsene så veldig bra ut. Autobanen som krysser over i den ene enden av dammen var noe jeg hadde fryktet. Men det uten grunn. Den merket vi lite til. Selve løypa rundt var veldig variert både i terreng og underlag. I løpet av de 1900 meterne løp vi på asfalt, treplanker (bro), sti, grus, tartar og brostein. Det var noen skikkelige kneiker også. Den ene kneika fikk fort kallenavnet "Himalaya".








 Rakeie var spent på løypa. Men han virket rolig som skjæra på tunet. Sikkert fordi han hadde sovet så godt ;-)
Enormt flotte trær langs løypa.



Da vi hadde kommet oss rundt løypa hadde det blitt litt mer "fart" rundt startområdet. Vi gikk innom utdelingen av startnummer. Det var nå ca en time til start. Trøye og flagg ble godt passet på ;-) Jeg hadde tatt en titt på DUV statistikk å funnet ut at vi kunne få ekstra godt brukt for flagget. Om alt klaffet for Rakeie kunne han nå høyt på resultatlista, ja til å med pallplass. Vi fikk ordnet oss et depo-bord rett etter service stasjonen.







Rakeie og jeg var ganske så rolige i startfeltet hvor 130 andre sto oppstilt, 128 tyske + oss :-)
Skuddet gikk av å feltet satte seg i bevegelse. Det går som regel i kjempe tempo. Om jeg starter på en 5km, 10km, maraton eller 24 timer er starttempo det samme. Folk bare suser i vei. Etter en runde rundt Seilersee la alle ann til å komme over 240 km. Å det kunne jeg betrygge meg selv med at det kun var et få tall som kunne, om det i det hel tatt var noen.






To hytteplanere med flagg på brystet. Det gikk lett og fint for oss begge :-) Men jeg var aldri på noe tidspunkt foran Rakeie. Å det er jeg ikke flau over, ikke de 129 andre heller. PS ! Har ikke slik sveis til vanlig. Men av erfaring er det vondt å få hårstylingprodukter i øya.
Han i sort (vinneren ifra 2013) aner ikke at ultramaskinen ifra Åsa står rett i rygg ;-)


Rundene gikk å vi begynte å bli ganske så kjent rundt løypa. Vi merket også at dette var en offentligpark som alle kunne benytte. Det var også noen barneløp + 6 timer og 12 timer + stafett som skulle avvikles under de 24 timene vi løp. Så til tider på lørdagen kunne det være litt å passe seg for under deler av løype. Som om det ikke var nok å komme seg unna de små farer som lurte rundt. Det ene var en matall pæl som sto rett opp midt på en trebru, slik at ikke biler eller mopeder kunne passere. Men det var bare så vidt vi klarte også etter noen timer. Rakeie slo den ene armen borti denne uten å tenke så mye over det der og da. Når han kom hjem var det vist nok en liten brist. Ikke bra :-( Men bare han blir bra til Marka24 så er han tilgitt.

Da det strålede været på lørdagen var over kom natta....å den skulle bli kald. Jeg slet med å få noe fart på kroppen. Den var dau som en sild, ikke så det ut til at den skulle våkne til liv heller. Kjipt ! Dette resulterte i at jeg knapt nok klarte å holde såpass med fart at jeg ikke begynte å fryse skikkelig. Skuffelsen var også stor at alt av drikke var bånn-tæla. Da var det ekstra "gøy" å dra frem en stiv trøye ifra bagen. Alt var frossen til is pga kulda. Men når morgenen kom følte jeg at jeg hadde fått inn bra med væske, greit med mat. Men altfor lite med "power". 

Det ble noe "feil" navigering :-)


Rakeie hadde nå god ledelse på nummer 2 ( fjorårsvinneren). Men han var fortsatt usikker på om han klarte å holde unna. Rakeie var vel den eneste som ikke var helt sikker på nettopp dette. Dette er vel også noe av grunne til at han er en så god ultraløper som han er. Han gir seg ikke før det er slutt uansett. Men både han og jeg kan vel si at hoderegning på gjenværende tid og ønsket distanse blir et vanskelig regnestykke for et slitent hode. Godt å høre at selv en mester kan slite litt med slikt :-)




Da han passerte 225 km grep han fatt i en pinne med vimpelen "225km" på skrevet. Disse sto plassert ved passering start/mål å kunne benyttes ifra 100 km å opp over. Jeg holdt meg unna. Men det var ikke pga skuffelsen for ikke å ha kommet lengre en 160 km. Distansen er jo tross alt en personlig rekord. Bare så "dumt" at jeg vet med meg selv at jeg kan så mye mer. Men da har jeg litt til neste gang ;-)




Hans Edgard Rakeie var velfortjent en superhelt i Iselohn. Dette var første seieren hans på et 24 timersløp. At det skulle klaffe så bra nettopp her nede var jo bare helt fantastisk. Da han var ferdig målt kunne ha skilte med en distanser som tilsvarer over 5 maraton i strekk + 1 mil :-) 226808 km......Det er l a n g t !


Han har ikke kjøpt seg ny klokke :P


Vi i den Norske leieren var helt i ekstase over bragden. Dette var bare så fortjent og rå bra. Nan var tidlig ute med det finne frem flagget til vinneren. Det første jeg la merke til som Rakeie ikke var helt vandt med var at folk kom løpende imot han å skulle bli tatt bilde av i sammen med en ultramester. Damer, menn og barn stilte seg opp på tur for å bli tatt bilde av. Jeg hadde lyst til å stå hoppende i bakgrunn for kanskje å blir med på bilde....hehe...neida :-)



Etter at duskedamene hadde gjort sitt krabbet mesteren opp på senen til ellevill jubel ifra Tyske og sine 3 norske fans :-)




Dagen derpå !



Det var NÅ mora for meg kunne starte, mesteren var nede........


Det du trenger om du er dårlig til beins.....



Når mann løper så langt og presser kroppen så hardt over så mange timer setter det selvfølgelig sine spor. Imens vi tre andre tok en spasertur rundt i Køln, satt mesteren i bilen eller vi fikk han med en liten tur på McDonalds og en liten titt på Kølnerdomen. Men utover det var mesteren lite villig til å flytte det ene beinet foran det andre :-) Det hadde han gjort med stil dagen før ......


Domen må oppleves i virkeligheten......

Etter at vi hadde fått tittet litt på den ør liten del av storbyen gikk turen videre til Bonn hvor flypassen lå, dette er ikke mere en 12-15 minutter å kjøre ifra Kølnerdomen. Det gikk veldig greit, bra skilting og en god sjåfør hjelper også på. Vi var vel alle enige om at mesteren skulle få slippe å kjøre i dag :-)

Da vi ankom Bonn å fikk levert leiebilen til europcar (som forøvrig er et glimrende leiebilselskap) gikk turen til innsjekkingen. Der gikk det litt tregt med oss pga litt overvekt i den ene kofferten å at mesteren fikk knust deler av premien sin i håndbagasjen. Surt ! (lukta også).


En ultraløper vet råd imot det meste......

Når vi omsider hadde kommet oss på flyet som skulle frakte oss ifra Bonn til den bitte lille flyplassen i Amsterdam, Schiphol. Den flyplassen er såpass liten at vi visste at mesteren ikke klarte å bevege seg raskt nok i mellom gaten vi hadde ankomst, til gaten vi skulle ha avreise. Så her måtte noe gjøres ;-)

Det var da vi fant ut at mesteren trengte litt assistanse, å hos KLM skulle ikke det by på noen problemer. De hadde vist stor interesse for å hjelpe oss så langt på reisen. De fikset til å med større beinplass til oss på flyet. Men det varte bare til de fikk se hvor dårlig mesteren var til beins. Da ble han stuet vekk pga av at han kunne være en fare for oss andre med sitt handikap ved å blokkere nødutgangene. Så gleden over beinplass ble kortvarig. Men selvfølgelig sikkerheten kommer først, selv for en mester. 

Da vi landet i Schipol sto "hjelpen" klare til å frakte oss rundt til riktig gate. Mesteren ble tatt godt hånd om, ingen ting skulle gå galt der. 


Trygt å ha en hånd å holde i ned den bratte trappa;-P

Vel på plass i bussen med sikkerhetsele og en pose med øl ;-)

Vi ble fraktet rundt på den store flyplassen en god stund, plukket med oss flere reisende som ikke klarte å ta seg frem for egen maskin i rakst nok tempo. Husk, jeg er bare med som verge/ledsager i denne AirPort Caddyèn. Da vi omsider ble sluppet av fikk vi en STOR overraskelse. Det var l a n g t til gaten......Hans måtte bite tenna i sammen å halte seg av gårde i et forrykende tempo, sikkert over 10 min/km. Men vi rakk flyet til Oslo :-)

Resten av turen var kjedelig......det skjedde jo ingen ting. Jeg skulle mye heller ha løpt et ultraløp !

Nå til slutt vil jeg bare takke alle som var med på turen for en flott opplevelse. Håper dere alle hadde en like fin tur som meg. Om det går etter planen skal dere ikke se bort ifra at det blir retur i 2015 :-) Jeg vil også si tusen takk til alle dere som på en eller annen måte følger ultratrening, enten på instagram, blogg, facebook eller andre medier. Takk !



-Løpe langt med et smil om munnen-







Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar