fredag 27. november 2015

Bislett Ultrafestival 2015 - Tunnel Of Love

Så var årets Bislett over.  Dette har helt klart blitt et av mine favoritt løp.  Selv om Bislett aldri har hatt meg som favoritt.  Kropp og form har alltid kranglet. Enten før løpet eller under løpet. I år var det ingen unntak.  Tre dager før start lå jeg rett ut, kaldsvette, hodepine og laber form.  Men torsdag kveld var jeg ved godt mot. Å pakket snippsekken, fornøyd.  Da jeg våknet fredag morgen kunne jeg knapt tro hva som hadde skjedd i løpet av natten. Jeg kunne knapt gå.... Haltet meg rundt i huset. Høyre kne var helt føkka.  Å det har jo aldri vært noe problem.  Det er jo venstresiden av kroppen min som krangler.  Bortsett ifra ræva da. Den sitter i midten på meg å. Tenkte at dette går seg til.  Plukket opp Hans Edgard ved Sundvollen. Alltid hyggelig.  Ultraduoen var igjen klar for tur.


Vi hadde beregnet god tid innover.  Det er stor fare for mye kø i Sandvika / Oslo på denne tiden.  Skulle innom Rud å plukke opp Nan. Hun skulle kjøre bilen hjem.  Men tror dere ikke at jeg glemte å svinge av.... Pøkk!  Måtte snu i Sandvika å kjøre tilbake.  Også på denne tiden av døgnet.  Hans ble stressa. Jeg holdt roen. Dette ordner seg. Trøstet han med at det har vært løpere med på Bislett 24 før som har startet en time etter de andre å løpt langt.....


Vel fremme var det bare å stupe ned i kjelleren.... Her skulle resten av fredagen og 10 timer av lørdagen tilbringes. Frivillig!!!!  Trappene ned er ganske ok da vi kommer.  Hjem er de noe helt annet.

Knut og Hans bruser nesten over av energi....


Vi fant raskt vår faste plass. Har også fått en svenske som fast nabo. En hyggelig coach for noen svenske storløpere. Å dette er litt av det fine ved Bislett.  Blir kjent med folk som har samme interesse.  Vi har ingen valg ved et så intimt løp. Cool! Etter litt småprat med folk, henting av startnummer, dandering av utstyr (væske, næring og tekstiler).  Så kunne starten bare komme.....


Ti null null var hønseflokken igang.  Dæven så deilig det var å komme igang.  Nå kunne jeg bare nyte utsikten... Men det tok ikke mer en tre minutter så hadde jeg sett alt. Prøvde nå å fokusere på å holde rolig tempo.  Fant meg "mål" på runden jeg gledet meg til.  De første timene brukte jeg til å glede meg over alle de andre glade ultraløperne.  Timene der etter bukte jeg til å nyte det mega lange karbohydrat-bordet som var like langt som hele sprintsonen (60 meter).  Dæven som folk har sikra seg. Her skulle ingen lide noen nød........ Eller? Håper at folk ikke hadde tenkt til å ha i seg alt i løpet av et døgn. 




Timene gikk å kroppen føltes fin.  Løp etter klokka.  Tidene på skjermen ved passering fikk jeg aldri med meg.  Så fikk nøye meg med sånn ca kontroll. Jeg kunne også nå begynne å se hvilke løpere som kom til å slite litt ekstra om kort tid.... En annen hobby jeg har når jeg løper slike intimløp. 
Trafikken begynte også å ta seg veldig opp hos de som hadde gratis massasje for løperne. Et veldig bra tiltak.  Men det virket som at enkelte løpere trodde de hadde booket seg inn på et spa-hotell.  De var jo konstant til behandling.  Jeg tenkte at det kanskje hadde vært greit å slippe til andre på massasjebenken også.  Men nei...her var det MEG som skulle behandles. Å selvfølgelig gikk det ikke lang tid før de pakket snippsekken å reiste hjem. 


Hans måtte dessverre gi seg ganske kort tid etter start. Han fikk en skade under årets Ringeriksmaraton.  Å den "blusset " opp igjen.  Så han ga seg mens leken var god. Det var bare Knut Eraker Hole og meg igjen på bordet.  Kunt og jeg var trolig de eneste som løp uten hjelp ifra andre. Alle jeg kunne registrere hadde suport. Mulig jeg tar feil.....Men det er en skikkelig ulempen å måtte stoppe opp ofte for å få inn næring.  Det blir vondere og tyngre å starte opp igjen kroppen for hver time som går.


Etter 12 timer,  rett etter andre vending hendte det noe som gjorde meg veldig usikker.  Jeg ble skikkelig spysjuk.  Alt å litt til kom opp igjen... Pøkk!  Sjuk?  Ikke nå!  Det går ikke.  Så uflaks kan jeg da ikke ha. Rett etter turen på dass Gill turen til matbordet.  Her skulle det spises.....Fikk presset ned en klink (2 brødskiver oppe på hverandre) med peanøtt-smør (grov type)  + rikelig med vann.  Så var det bare å løpe.  Løpe å vente på svaret.  Svaret om det satt eller glapp. Gledelig nyhet.  Det gikk bra.  Takk!


Jeg kunne igjen puste lettet ut å bare kose meg.  For kos var det. Hadde ingen problemer med verken sko eller kropp. Sokken som kranglet rett etter start var disket for flere timer siden. Så den kunne ikke bølle mer. Erstatteren gjorde en god jobb.


Antonio Tallarita ifra Italia har blitt en god venn på Bislett....Glad det ikke var alvorlig da han falt om...(bildet tatt ved premieutdelingen ).

Tredje vending, 18 timer hadde nå gått. Merket at jeg var "aleine ".  Det ble tøft... Begynte å surre med runder, mat, drikke,  do-besøke +++ Jeg skal love deg at matematikk ikke er din sterkeste side etter 18 timer i kjelleren.  Alt gikk bare i ståk... Nå skulle jeg virkelig ønske at jeg hadde folk rund meg. Folk som ikke var som meg selv. Folk som var litt klare i toppen.
Da jeg passerte medaljekravet på 150 km unnet jeg meg selv en skikkelig pause.  PAUSE!!!  Hørt noe så dumt. Pause...





Etter en god stund sittende på ræva tikket det inn en melding på mobilen.  Den var ifra Hans Edgard.  Han hadde selvsagt sett på liveopdateringen at det ikke "tikket " inn noen meter på meg. (ifra 150km regnet jeg alt i meter).  Se til hel..ete å løp. Kan ikke stoppe nå. Den svenske naboen syntes også nå at jeg hadde sittet lenge. Eller kanskje han syntes jeg luktet vondt å bare ville bli kvitt meg. "forsøk nu bara å bevega deg lite. Gå i det minste " lød ordene. Bjørn Tore bare tittet på meg å ristet på hode ved passering, han pleier det.  Se på pingla tenke han nok. Han tok selvsagt seieren og ny norskrekord på 24 timer. 257,6 km...Hva gir du meg ? Helt RÅTT ! 

Alle disse faktorene + at jeg hadde en kropp som funket greit etter omstendighetene gjorde at jeg kom igang igjen. Teamet til Bjørn Tore ble nå min redning.  De heiet meg frem runde etter runde... Blir meter av slikt. Nok meter blir fort kilometer.  Tusen takk gutta!






Jeg løp som en gal de siste minuttene.  Kan tenke meg jeg var oppe i 6 kilometer i timen... Om ikke sju.  Gøy var det.  Da fløyta gikk etter 24 timer satt jeg meg rett ned å la ryggen godt inntil veggen.  Det føltes godt. Enda jeg viste at "grisene" hadde snørret og spyttet på den hele natta. Skal rett i dusjen allikevel ...




Hadde skikkelig flaks at jeg stoppet rett ved bordet til to hyggelige damer. De tilbød meg både melk og brød (mat og drikke).  Jeg satt ved veggen å slurpet i meg noe væske som var på en flaske jeg fikk levert av de snille damene imens jeg ventet på at "måler-patruljen" skulle komme frem til meg. Det tok ikke mange minutter før Olav og Reima dukket opp med sykkelhjulet. De kunne fastslå at jeg hadde løpt 162,535 km. Dette er over 2 mil bak pers. Men hadde ingen planer om å slå den nå. Den skal tas i april 2016 ;-) Litt lenger nede i tunnelen fant jeg Knut. Han lå rett ut....fornøyd. 



Å det hadde han god grunn til. NM medalje og 206 km er noe å skryte av. Årets lengste julebord var nå over. Jeg gleder meg allerede til neste år. Da stiller jeg enda litt klokere, sprekere og forhåpentligvis har vi med oss en "hjelpegutt" på andre siden av bordet. Tusen takk for i år alle sammen. Ingen nevnt ingen glemt !


Mc Donalds here we come...




-Løpe langt med et smil om munnen-

onsdag 11. november 2015

Rakt Upp 2015

Da jeg ble invitert av en kamerat til å bli med til Fagernes for å løpe Rakt Upp.  Må jeg si at jeg ikke helt forstod løpets navn. Jeg tenkt at rakt upp trolig betydde rett opp. Men siden rakfiskfestivalen også er samme helg. Tenkte jeg at rakt kunne ha noe med rakfisk å gjøre. Om det er motbakke eller rakfisk spiller liten rolle. Liker begge deler jeg. Så det tok ikke mange timene før navnene våre sto på startlista, Lars og Ståle. Vi var klare for et nytt løp.




Lørdag morgen klokka ni satt vi oss i bilen å satte kursen imot Valdres. Turen oppover gikk med til å skravle om løst og fast.  Etter ca 2 timers kjøring kunne vi svinge av til sentrum på Fagernes.  Etter at bilen var parkert begynte vi å "jobbe " oss oppover i hovedgata i Fagernes. 
Vel fremme i Gjensidige gården kunne vi puste lettet ut.  Vi overlevde. Men overlever vi neste utfordring. Det gjenstår å se....




Det nærmet seg raskt start. Lars og jeg rakk en liten tur oppover i løypa. Å den var alt annet enn flat. Her gikk det Raktupp...Presis klokka 12:00 gikk starten. Vi starter i bakgården på Gjensidige gården.  Da starten gikk løp rekordmange deltakere ut i en kjempe fart. Så ingenting nytt her i forhold til andre konkurranser. Det var bare så vidt feltet klarte de to kjappe venstresvingen som kom rett etter start. Men etter passering av Fagernes Camping fikk fløyta en annen lyd, 4 min pr km tempo ble nå ganget opp... Kanskje helt opp med seg selv. Altså 4x4... (en velkjent intervalløkt.  Det var heller betegnelsen for en bil jeg skulle ønske jeg hadde, firehjulstrekk. Men etter 1 kilometer i bratt motbakke var det hakke før jeg fikk trekk på alle fire.  Jeg var helt i knestående.  Bare noen få centimeter før begge hendene touchet bakken. 


Bilde er ifra det flate partiet ....


100 meter før mål flatet det heldigvis ut. Men tempo økte ikke betraktelig av den grunn.  Beina og ræva var like råttene som rakefisk.  Jeg stupte over mål... Lettet og glad. Etter noen minutter var jeg igjen klar for å "leve ". Jeg kunne nå nyte den fantastiske utsikten over Fagernes sentrum.



Dette er ingen flyfoto....


Motbakkens premie......nytes !


Det gikk ikke mange minuttene før Lars også kunne kare seg over mållinjen i en stil som virket noe merkelig. Har fotobevis Lars .  Han var helt tydelig minst like sliten som meg ved passering. Men vi klarte det. Vi kom opp å kunne nå skryte av at vi løp Rakt Upp eller løpt er vel litt å ta i.  Stilen det ble gjort på er uvesentlig.

Noen bilder og saftglass seinere var vi påvei tilbake.  Vi valgte en annen rute ned. Tenkte at det var greit.  Kom da innom flere flott utsiktspunkt. Det ble selvfølgelig foreviget på "film ".



Om få sekunder er det over Lars.....



Flere og flere kommer klatrende.....91 totalt :-)


Vel nede ved bilen som sto parkert helt i andre enden av sentrum, ved Shell.  Jeg hadde nå planer om en dusj.  Men Lars insisterte på at en "pakkis-dusj" holdt. Freshe og fine ruslet vi tilbake til start. 
Her skulle nå premieutdelingen holdes. Lars ønsket seg veldig en medalje. Men jeg sa at underbuksa vi fikk før start var nok deltaker beviset. Vi spøkte med at den ble utdelt sånn i tilfelle du skulle være uheldig å drite i buksa påvei oppover den bratte bakken.



Nedstigningen har startet.....



Der ingen skulle tru at nokon kunne bu....


Premieutdeling var lang.... En haug med uttrekkpremier. Åse Klingenberg fikk det hun ønsket deg mest. En flaske med aquavitt, spesiel signert flaske.  Ellers fikk folk hodelykter,  førstehjelpspute og selvfølgelig rakfisk. Men altså ingen medalje til Lars og meg. Vi må nok henge opp trusa på premieveggen hjem.


Til slutt vil jeg bare si tusen takk for en super dag og arrangement. Dere skal ikke se bort ifra at vi kommer tilbake til neste år.  Enda raskere og sterkere en noen gang....


Link til arrangementet : Treningoglivsstil / RaktUpp



-Løpe langt med et smil om munnen -

søndag 25. oktober 2015

Hytteplanmila 2015

The hard way....

Så var Norges beste 10 kilometer over. Maken til løp finnes ikke.  Hytteplanmila er noe helt spesielt.  Dette arrangementet bygger seg større og sterkere år etter år. Årets utgave kunne skilte med over 2000 påmeldte. Vi i klubben hytteplan sport har gledet oss til dette lenge. Å se så mange glade løpere samlet ute på Svensrudmoen er noe helt spesielt.  Det var i år helt fantastisk løpevær.  Ingenting å sette fingeren på.  En høstdag kan ikke bli bedre en denne lørdagen.
Min arbeidsoppgave i år var som det pleier. Startnummerutdeling. Dette er en litt hektisk jobb.  Jo nærmere starttid, jo mer trykk med folk.


Utdeling til de spreke...


Da det var ca 50 minutter til start måtte jeg trekke meg tilbake å gjøre meg klar. Jeg skulle jo også delta. Men vurdere å løpe arrangørløpet til neste år. Dette er et eget løp for oss som jobber løpsdagen. Å blir arrangert onsdagen før selve løpet. Mulig jeg også henger meg på fartsholder Hans Edgard Rakeie.  Han løper med "ballong " 42:30. Som er slutttiden til de som følger han.
Etter en kort oppvarming var det å komme seg frem til start.  Å der var det MYE spreke, sporty folk. Maken til gjeng. Jeg klarte etter hvert å kravle meg frem til Knut. Mannen med 40 minutter ballongen. Veldig usikker på om jeg klarer å følge han i år. Men planen er å følge på så lenge det går. Å eventuelt slippe han å cruise inn i sammen med Hans på 42:30.

Da startskuddet gikk var det full gass. Her skulle det gå unna. En lang slange med løpere satte seg i bevegelse.... Fantastisk opplevelse å være en del av den. 
Jeg kom raskt inn i tempo. Å det føltes greit.  Men etter ca 1500 meter så jeg en løper ligge i en krøll på asfalten.  Det var fult oppstyr. Jeg stanset opp i noen sekunder. Men det var nok av folk til å hjelpe.  Ble dannet et sjold av folk rundt.  Slik at han lå trygt.  Det at jeg var 99 % sikker på at jeg kjente personen plaget meg. Håpet bare det ikke var noe alvorlig.
Etter en kort stund kom det 2 sykebiler i møte med feltet.  Da skjønte jeg at det var alvor. 40 ballongen var nå for langt unna til at jeg kunne klare å hente den inn. Så jeg bestemte meg for å roe ned frem til Hans kom med 42:30 ballongen.
Ved drikkestasjonen utepå Steinsletta hold jeg på å tryne skikkelig.  En løper klarte å sparke meg i foten.  Slik at jeg fikk en rotasjon.  Jeg fikk hentet meg inn, å unngikk så vidt det fatale. Hev innpå et glass vann å spurtet videre. 

Da jeg svingte av Steinsletta og kom innpå Selteveien kom Hans. Han kunne nå bekrefte at han hadde fått en copilot. Jeg smilte å startet umiddelbart opp med å motivere og "jage" gjengen han hadde med seg. Selteveien er ikke til å spøke med.  Den kan være lang og tung. Fikk god erfaring på den under Røyseultra intervaller tidligere i år.

Jeg merket fort at flere i gruppa sleit med å følge tempo til 42:30. Motivasjon og dra hjelp var nå helt nødvendig.  Å jeg fikk litt av den jobb. Hans lå konstant på gitt fart. Imens jeg slapp meg nedover i feltet. For så å prøve å dra med meg de som hadde falt av lasset tilbake. 
Det var utrolig slitsomt.  Men veldig gøy med de som klarte å henge på meg tilbake til "gruppa ". Da målstreken ble passer viste klokka 42:27. Så da er det vel godkjent. 

Mine tanker gikk nå til løperen som falt. Etter kort tid var det bekreftet. Det var han jeg trodde. Måtte det bare ha godt bra med han. Men det tok ikke lang tid før sjefen sjøl Jon Anders kunne melde at han var i live. Å på vei til riksen med helikopter. Han hadde fått hjertestans.  Heldigvis var det en person som raskt kunne gi han livreddende førstehjelp.  Takk og pris for det.




Rett etter målgang var jeg igjen på plass bak bordet hvor startnummerutdeling var. Men nå var nummerene byttet ut med boller og kaffe. Folk forstå ikke helt at det var gratis. Men dette var noe vi formidlet gledelig med et smil om munnen.  Å folk likte det. En ting er helt sikkert. Vi trenger større andel rosinboller i 2016.  Det er jo tross alt idrettsfolk som har gjort et godt stykke arbeid vi snakker om. Så takk for i år alle sammen!  Jeg stor koste meg.....





-Løpe langt med et smil om munnen -

fredag 9. oktober 2015

Skagen Marathon 2015

Endelig fikk jeg mulighet til å starte i nok en maraton i dette fantastiske løpe landet, Danmark.  Dette skulle bli mitt tredje maraton i Danmark. Vi er ofte på ferie her. Så jeg kikker da om det er noen løpeopplevelser i nærheten.  Denne gangen var det full klaff med høstferie og Skagenmarathon .
Jeg har flere ganger vært i Skagen. Så jeg viste at omgivelsene var fantastiske.  Da var det bare å glede seg. Her kunne jeg også drøye påmeldingen til en time før start. Å det passer en revmatiker perfekt.  Nok løp jeg har meldt meg på å må droppe pågrunn av gikta.  Betaler heller litt mer å får løpt. En å sitte med en billig startkontingent på sidelinjen.






Etter en fin båttur over Skagerak med superspeed 2 og en overnatting på feriestedet til svigers ved Løkken, Grønhøj.  Gikk turen oppover til Skagen.  En kjøretur på ca 1,5 time.  Tiden i bilen gikk med til å spise, drikke og slappe av.  De andre skulle komme etter litt seinere utpå dagen.
Da jeg ankom startområdet som var ved havnemesterboligen var det allerede yrende liv. Været var også helt perfekt.  Sol, 15 grader og vindstille.  Parkerte bilen rett bak hoved teltet.  Teltet som var beregnet til løpere før og etter løpet var forøvrig innredet med egen bar.  Stilig!






Så ble det en liten rusletur opp til startnummer utdelingen.  Den lå ca 1500 meter unna,  inne i hallen ved svømmeanlegget. Da jeg skulle betale gikk selvfølgelig bankterminalen i lås. Så da sto jeg der. Spurte etter nærmeste minibank. Men dit slapp jeg å gå. En veldig snill dame betalte for meg. Helt strålende at mennesker kan være så snille i disse dager. Jeg takket og bukket pent. Fikk hennes kontonummer å lovet å føre over penger da jeg kom hjem til Norge (noe jeg har problemer med å få gjennomført).Tiden før start gikk nå med til normal prosedyrer før en maraton.  Her har vi vel alle et fast mønster. Jeg har i allefall mitt.



Pep-talk på troppene før start :-)




Klokken elve gikk starten. Tempo var som vanlig i alle starter ganske høyt. Til tross for unormal høy puls gikk det fint. Etter ca 2 km sank pulsen til normalen.  Enda tempo var nesten det samme.  Jeg følte nå at kroppen spilte på lag med meg. Kom inn i fin marsjfart.  Lå i en gruppe på fem løpere. Fin fart. 4:30-4:45 fart. 

Asfalt var nå byttet ut med grusvei /sti. Vi holdt følge i noen kilometer før gruppa løste seg opp. Jeg ble alene foran noen å bak noen. Så da var jeg alene. Men det er jeg vant til.  Finner sjelden noen å løpe i sammen med.  Enten går det for fort eller så går det for sakte.



Nå hadde løypa passert Den tilsandede Kirke. Jeg var på vei tilbake imot sentrum. Men noen små bakker og evig lange sletter måtte løpes først. Kroppen var forsatt fin. Hadde faktisk trua på ny pers, 3:15. Etter en liten sløyfe innom sentrum stakk løypa utover imot Skagen fyr. Utover imot spissen på Skagen.

Men først kunne jeg få noen godt trengte heiarop ifra mine nærmeste som hadde benket seg opp i sentrum.
Strekningen ut til skagen fyr var en tur retur del.  Her møtte jeg lederen og resten av gjengen. Jeg telte meg frem til at jeg nå lå på en 18 plass. Kroppen var forsatt fin.

Etter skagen fyr strekningen gikk turen nedover imot kaia. Lett løpt og fint. Nå var det bare å cruise inn imot passering halvveis.  Passeringstiden ble 1:37. Veldig fornøyd med den. Særlig når jeg ikke hadde gjort noe spesielt for å løpe fort. Løp etter følelsen.  Nå var det siste runde som skulle avgjøre.

Starten på den gikk veldig bra.  Jeg hadde til nå holdt god margin på 4:58 min pr km som var mitt mål ved dette løpet. Fornøyd om jeg kom under 3:30. Jeg hadde også nå holdt meg en god stund. I håp om at "migatrengen" bare skulle bli borte. Det ble den ikke gitt. Så da ble det en stopp.... Første km over 5 var et faktum.  Da ble jeg litt trist. Kjedelig.  Men kunne jo ikke pisse i buksa heller. Så på 27 km havnet kilometertiden på 5:32 !!! 

Jeg kom ganske greit tilbake i løpet etter stoppen. Faller lett litt ut av løpet etter ufrivillige stopp. Det hadde passert en løper da jeg var opptatt ute i skogen. Men tok han lett igjen. Kunne ikke se noen andre løpere foran meg. Da jeg kom til 37-38 km møtte jeg ingen ringere en veggen. Det var fullstendig stopp. Motvind hjalp heller ikke noe særlig. Men det var bare å jobbe på......

Jobbet som en gal ifra 37-40 km. Da løsnet det litt opp. Mulig medvind og slak nedoverbakke hjalp til litt. Farten økte igjen. Å jeg kunne suse imot mål. Jeg var lettet og glad. Det var yrende liv i gatene. Folk sparte ikke på kuttet. De brølte oss/meg frem. Veldig bra. 





Jeg kunne stoppe klokken på tiden 3:22:08 (egen tid). Noe jeg var veldig fornøyd med. Jeg har tross alt slitt med kroppen denne sommeren/høsten også. Å jeg har enda ikke funnet ut hva som skjer for utenom urinsyregikta.  Det å komme i mål 8 minutter før "fornøyd-grensa" og bare 6 minutter bak pers er bra. Nå skulle det bli godt med en varm dusj og en kald øl ;-)





Digger å løpe langt i Danmark....Håper vi sees snart igjen ;-)


Løps vurdering:         

  + Proff utførelse, mange løypevakter, fin trasse, publikum, servering før/underveis/etter løpet, stor medalje, godt merket

- Ingen skilting til nummerutdeling, Ingen skilting til garderobe, bankterminal for betaling virket ikke, dårlig eller ingen opplysning om gratisparkering, tidtakerchip som festes i skolissen, litt høy pris


Løpets hjemmeside: Skagenmarathon




-Løpe langt med et smil om munnen-


tirsdag 11. august 2015

Sommerferie i Göteborg!

Da er en sommerferie over. Dette var en tid jeg gledet meg til.  En tid med ekstra tid til familie, opplevelser, kos og trening.  Å det har det blitt.  Jeg startet ferien med å løpe det nye ultraløpet Blefjells Beste.  Noe dere kan lese om i tidligere innlegg. 

Uken etter gikk turen til Sverige. Nærmere bestemt Göteborg.  En by det er noen år siden jeg har besøkt. Har enda ikke fått rotet meg til å løpe verdens største halvmaraton,  Varvet. Mulig jeg får muligheten i 2016.

Så fort jeg vet hvor turen går starter jeg å planlegge mulighetene for å oppleve noe under en treningsøkt.  Turen til Göteborg ble ingen unntak.  Siden bosted ikke var langt unna fornøyelsesparken Liseberg ble planen lagt derfra. Etter et søk i Google maps kunne jeg se at en løpebane lå like i nærheten.  Denne må jeg innom. Utifra området der gikk det mange gangveier.  Som måtte utforskes. Etter litt utforskning dro lysten på opplevelser meg imot Botaniskhage Göteborg. Påvei dit møtte jeg både hare og rådyr opptil flere ganger.Å det midt i byen .  Helt sprøtt!  Jeg løp trossalt i en storby.  Snakk om opplevelser.




Botaniskhage hadde ikke åpnet for publikum,  var litt tidlig ute. Men en hyggelig morgenfugl som meg slapp selvfølgelig inn. Løpe en liten runde for så å suse videre. Disse turene er hovedsakelig for opplevelser,  trening og mosjon er bonusen.








Etter planen skulle jeg nå over til slottsskogen. Den måtte jeg få med meg.  Hørtes så fin ut. Å den skuffet ikke.  Parken var kjempe fin.  Jeg suste rundt iblant kunst, små vanndammer,  lekeapparater,  teaterscene og selvfølgelig mange forskjellige dyrearter.  Helt fantastisk... Dette er ferie.

Nå gikk turen videre ned til sentrum.  Å Göteborgs Karl Johan.  Litt rart å se slike steder før byen våkner til liv. Men det er jo en opplevelse i seg selv. I enden starter byens flotte kaianlegg. Gøta elv strekker seg helt ifra Væneren til den renner ut i Kattegat .  Veldig fint området.  Med mange aktiviteter. Jeg testet ut en klatrevegg uten særlig hell . Turen gikk så opp til Vasaparken. Digger knekkebrød så måtte bare bortom. Men den var bare en liten grønnlunge i byen. Ingen ting spesielt.  

Göteborg skal ha skryt for alle sine grønnelunger.  Veldig flott å se og nyte. Særlig for skogensmann som trives best på fjellet eller i dypeste skogen.






Nå hadde klokken blitt såpass mye at det var påtide å tenke på å returnere til leiligheten. Passerte nå noen kvartal unna.  Så turen opp til leiligheten ble kort. Nå ventet en god frokost å en flott dag med familien i Liseberg.  Kan det bli bedre? 


-Løpe langt med et smil om munnen -

mandag 20. juli 2015

Blefjells Beste - En tøff utfordring !

Jeg ønsket å starte min ferie med noe jeg liker godt,  å løpe. Siden jeg også var "gressenke " den dagen begynte hode å lete. Lete etter en utfordring.  Etter noen enkle tastetrykk på laptopen fant jeg et løp som virket interessant.  Blefjells Beste.  Den siste tiden har jeg vært mye syk. Noe som dere sikkert har fått med dere.  Så jeg kontaktet arrangøren via Facebook å spurte hvor nære startdato det kunne gå før mann meldte seg på. Fikk da et raskt og positivt svar,  1 uke går fint.
I ren lykkerus startet jeg med planlegging av tur, rute  mat og alt som hører med. Ruta ble også etterhvert tilgjengelig på lommekjent.no.  La også inn kjørerute på gps'en i bilen. En utfordring det å siden starten ikke har noen adresse. Men det fikset jeg med kartkordinater.
Løpet kunne skilte med tre distanser, 6 km, 18 km og 56 km. Jeg gidder ikke stå opp kl 0320 på mårran for å løpe 5 eller 18 kilometer.  Så her gikk jeg for Troll løypa.

Tidlig lørdag morgen satte jeg meg i bilen. Regnet høljet ned imot frontruta på ultrabilen (skogsgrønn Nissan Primera). Men det uroet meg lite. Om værmelderne fikk rett skulle det være slik. Å det skulle bli bra utover dagen. Rundt klokka 12 skulle selveste sola komme 'å.
Bilturen nedover gikk smertefritt.  Selvom jeg måtte ut i skogen et par turer med rullen i hånda, dorullen. 



Vel fremme på parkeringsplassen rett nedenfor start var det allerede full fart. To karer rett ovenfor der jeg parkerte var i full gang med "loading " Her måket de inn nystekt bacon og speilegg. 
Det var nå ca 40 minutter til start. Som var så tidlig som 07:00.  Må innrømme at jeg har tenkt tanken hvorfor så tidlig?  Men det skjønner jeg nå.
Tiden frem til start brukte jeg til egen pleie. Å vurdering av bekledning.  For mye, for lite, for tungt, vindtett, vanntett osv osv. Jeg endte opp med vann/vindtett jakke og kortbukse.


Da starten gikk var det ingen som gikk. Vi bykset avgårde. Første til høyre oppoverbakken etter instruks ifra løpslederen.  I vill flokk for vi oppover... Å oppover.  Vi hadde ikke løpt langt før flokken hadde løpt seg fast på et villspor.  Men en oppmerksom "okse" eller "ku" litt lenger bak i feltet kunne rope. Inn her er det et merke. Løypa var merket med røde swix plastbånd.  Her gjaldt det å være våken! 


Da vi kom opp i høyden lå tåka tett. Det var ikke lett å finne frem.  Den første toppen vi skulle bestige (Åklinut 1246 m.o.h ) hadde også nesten samme vei opp som ned. Noe som gjorde det enda litt mer vanskelig. Jeg ledet nå ann en gruppe på rundt fem personer.  De påstå etter løpet at de hadde fått det enda vanskeligere uten meg.  Jeg hadde gps med løypetracket innlagt.  Men selv det er en utfordring med to nesten identiske ruter (opp/ned)  å store høydeforskjeller i terrenget.  Vi kom oss opp. Det var allerede på førte "punkt " jeg la merke til at enkelt deltakere "slurvet ". De aller fleste løp rundt varden på toppen, som en stor kjegle nærmest. Men noen snudde litt nedi bakken. Det holdt liksom at de hadde sett toppen.  Dårlig gjort!

Men lite å gjøre med det. Jeg løp i alle fall videre med god samvittighet.  Nedoverbakke var nå noe nytt. Men umulig å løpe særlig fort på grunn av terrenget.  Sleit også veldig hele løpet med ustabile sko. Følte at skosåla lå på yttersiden av begge leggene hele tiden.
Da jeg omsider kom ned startet det på'n igjen.  Oppover!  Men oppoverbakker liker jeg så det gikk bra. Gruppa hadde nå spredt seg utover i løypa. En jeg snakket med etter løpet hadde tviholdt på ryggen til han foran.  Han måtte det siden tåken var så tykk, merkebåndene var røde. Å han fargeblind.  Turde ikke tenke tanken på å bli igjen aleine opp i der.

Nå hadde det sluttet å regne. Jeg merket meg også at tåken var påvei opp, sakte. Neste like sakte som Mr. Slow Motion Wenstad Aas.  Løp utrolig rolig. Hadde bestemt meg på forhånd at dette løpet skulle gå bra. Det jeg trengte nå var en positiv utvikling i forhold til det å konkurrere.  Å gå på en smell nå hadde blitt en tung kamel å svelge. Det hadde nesten blitt som å prøve på å svelge brørsteinane.  Ein etter ein uten å drikke i mellom.  Så det skulle jeg holde meg for god til.


Når solen hadde fått jaget bort tåka kastet jeg jakka. Løp nå bare i singlet og shorts.  Herlig!  Bare suse innover fjellet å kjenne luft under vingene.  Ja,  for jeg flakset som en trostunge.  Kava med begge armene imens begge skosåla brettet seg oppover leggen. 
Dette var noe jeg ble vandt til.  Men terrenget var utrolig utfordrende. Det var ikke tid til nesten å blunke. Her var det full fokus på hvor det neste skritt skulle settes i bakken.  Også jeg som er så glad i å nyte. Nyte utsikt og alt hva naturen har å by på for kropp og sjel. 



Jeg måtte bare ta meg tid til å stoppe opp innimellom. Bare for å nyte eller kanskje ta et bilde. Da jeg plutselig fikk øye på Brørsteinane noen hunde meter frem i terrenget ble jeg nesten litt rørt.  En ting var i allefall helt sikkert. Jeg skulle passere i mellom de.  Selv om sagnet da sier at du kan bli ør i hodet.  Men det blåste så innmari at jeg kom nok ikke til å merke noen forskjell.
Jeg løp nå helt alene.  Det var en kar bak meg med hvit lue jeg kunne skimte i det fjerne.  Foran så jeg ingen. Men liker meg godt på tur alene å. Så dette var jo bare kos.
Turen nå var kommet til løypens høyeste punkt,  Bletoppen (Store-Ble 1342 m.o.h). Å der ble jeg stående å glane.  Det var nydelig. Når jeg løper hjemme på Ringkollen kan jeg faktisk se denne toppen.  Men kan ikke si at jeg så Ringkolltoppen herfra gitt.




Nå startet det en utrolig utfordrende del av løypa.  Med slitne bein skulle  det nå gå bratt og ulent terreng nedover.  Da nedoverbakke slaket ut startet myrene. De bare sugde til seg kreftene. Men de følte jeg var der fortsatt.  Jeg hadde utrolig gode bein, bortsett ifra sko. Den nye s-lab shortsen ifra salomon var bare helt konge. Umerkelig :-)



Etter Sigridsfjell gikk det litt for fort. Jeg løp rett forbi et merkebånd ved Grotbua. Å havnet totalt feil. Løp nå ned om Nordstul. Det skal sies at store deler av løypa gikk langt utenfor sti (vei fantes ikke). Måtte stadig være på jakt etter neste bånd. Jeg tapte trolig et sted i mellom 10-15 minutter på sløvheten. Men det er jo selvfølgelig en del av gamet. 



Det var bare å børste av seg nederlaget, krumme nakken å gasse på. Gasse på i myra. Jeg tenkte tanken på den legendariske sangen til Jan Teigen, mil etter mil. Men jeg nynnet myr etter myr etter myr...trallala. .....

Halvveis på selveste myretappen kom det et punkt i løypa hvor det var enkelt å "jukse" om mann ønsket eller bare var litt sløv å løp rett frem istedenfor å løpe bortom.  Jeg ble dessverre vitne til nok en slik hendelse.  Men dette er vel noe deltakern (e) selv innerst inne vet selv, jukset litt . Så det bryr meg egentlig lite nå.  Men ble litt sur og forbannet der å da. Ved Grøtebua registrerte jeg at løper(e) bare fulgte Grøtebuelva nedover til de igjen kom innpå løypa. En forkortelse på ca 1 kilometer.




Når myrene tok slutt ble det en skikkelig elven kryssing. Jeg fikk noen flash back til militære der passerte over i isvann til langt oppe på låra. De korteste i startfelt hadde vist nok fjernet det meste av navlelo under forseelsen. Godt å få vasket underlivet litt ;-)

Nå var det ikke lenge før jeg kom innpå den siste biten av turen.  Noen kilometer med vei skulle bli godt for hodet. Jeg hadde nå vært ute i over 8 timer, 54 kilometer og 2000 høydemeter.  Hadde ingen planer om å holde på så lenge. Så matlagret var tomt. Å sulten var jeg. Men det holdt inn.  Tittet på klokka å tenke.  Under ni timer går om jeg ikke går. Å det gikk. Jeg hadde nå løpt 59 kilometer og 2200 høydemeter. Altså en del lengre en det som var nødvendig. Men jeg fikk sikkert sett litt mer av Blefjell ;-) 

Straks etter målgang (der hvor vi startet) kjente jeg lukten av noe godt. Nei, ikke parfyme.  Det var lukten av grill!!  Mat!!  Der sto det en gutt med navnet Kevin å grillet pølser.  Jeg skjønte at det var grisepølser. Men det dreit jeg i. Jeg bare måtte ha en.  Klarte ikke dy meg. Godt var det 'å. Mottagelsen ble ikke akkurat mindre dårlig da en hyggelig fyr som het ROAR spurte om jeg skulle ha en kald øl. 


Klart jeg skal ha øl. Jeg er da en skikkelig idrettsmann. Medalje fikk jeg også.  To ganger slik at fotografen skulle få det på tape. Supert!

Foto : Hilde (UltraHilde)



Til slutt vil jeg bare takke dere alle som gjorde dette arrangementet så flott. Deltakerne og arrangøren. Håper dette løpet får plass i min kalender til neste år. Det frister til gjentagelse.  Håper resten av min ferie blir like full av opplevelser. God sommer alle sammen :-)



-Løpe langt med et smil om munnen-

Følg gjerne meg på Instagram : ultratrening eller siden min på Facebook

tirsdag 14. juli 2015

På den harde måten !

Løping er vel egentlig en enkel idrett å regne. Man trenger minimalt med utstyr for å komme igang.  I disse varme sommerdager trenger man vel stort sett bare et par løpesko (om mann ikke løper barbeint)  og noen enkle tekstiler. Så er mann klart for tur eller?

For en liten stund siden skulle vi ha med oss en lærling.  Det har i lang tid vært snakk om å bli med på en skikkelig runde i terrenget.  Nå var endelig dagen kommet. Jeg snakket en del om "smarte" ting å gjøre før vi la i vei på turen. Alt ifra tempo, væske og næring generelt før, under og etter økta. Men det er lov å ikke høre. Hvor smart det er vet jeg ikke.



Ved start ble det raskt stilt et spørsmål.  Har du ikke med deg drikke?  Nei,  trenger ikke det. Drikker sjeldent på tur.  Om jeg blir tørst finner jeg bare en bekk. Svaret kom raskt ifra lærlingen.
 Vi var som våryre okser. Etter ønske ifra gjesten skulle turen inneholde en del motbakke.  Syre er digg! Turen startet i reneste gallopp. .....

Jeg var tydelig i mine ord da jeg sa. Løp ikke over evne i starten.  Turen er definitivt ikke slutt når vi kommer til toppen.  Men vi vet alle hvordan yre okser er. Bånn gass!  Vi klatret oss oppover motbakkene.  Høydemeter på høydemeter.  De erfarene tok seg en slurk med vann i ny og ne.  Holdt tempo der det skulle være uten at syra skulle ødelegge turen videre når vi nådde toppen.  Alle var ved godt mot.  Lærlingen imponerte stort med høyt tempo.  Holdt meg noen meter bak. Så ikke tempo skulle økes imot noens vilje. Slapp av!  Baktroppen fanger deg. Tenkte at dette måtte bare gå galt. For det hjalp lite å prøve på labert tempo. Her skulle det løpes......

Etter ca 50 minutter motbakke nådde vi toppen.  En var fullstendig utslitt.  Å ja du tippet rett,  læringen var helt ferdig. Planlagt tur var på ca 20 km. Vi hadde nå løpt snaue 5. Altså 1/4 del. 
Lærlingen maset veldig etter væske.  Bekkene kom ikke hyppig nok til å oppfylle ønsket.  Vi andre tok en sup i ny og ned. Kunne ikke dele heller. Her skulle det læres på den harde måten :-)

Hele turen endte opp med at lærlingen måtte hentes med bil. Han kom seg rett og slett ikke tilbake til start. Da vi snakket om turen i bilen hjem ble vi enige om at det hadde vært en lærerik tur. Det hadde også vært en fin tur til tross.  Fikk jo sett mange fine plasser. Selv om det ble på den harde måten ;-)

Så om ikke lenge er "vi" nok klare igjen for en ny tur.....


-Løpe langt med et smil om munnen-


mandag 29. juni 2015

Nok er nok Mr. Gout !

Nå har jeg virkelig fått nok av urinsyregikt driten. Dette er andre året på rad den gjør slik at jeg ikke får hjulpet til og startet på Nordmarka Halvmaraton.  Den har forårsaket så mye dritt i forhold til å fungere normalt at jeg har rett og slett fått nok. Å dette er jo bare en ting gikta har forårsaket. Men orker ikke nevne alt her nå. Det er så mye at det bare gjør meg kvalm ved tanken.

Det hele startet denne gangen med at jeg fikk en veldig diaré som varte i ca en uke.  Da den så og si var over kom urinsyregikta hivende på, natt til fredag.  Å denne gangen merket jeg at det var den veldig vonde hissige typen som meldte sin ankomst. 


Ankelkul og rist er vel så og si borte :-)


Grunnen er selvfølgelig stort væsketap og mye blodtapping den siste tiden.  Dette er veldig dårlige odds for en som har urinsyregikt.  Konsentrasjonen blir da høyere en høyest i blodet. Jeg ligger helt i grenseområdet (200) ved kun kosthold. Så det minste avvik kan sette meg ut av spill. Orker ikke ha det slik lengre. Har følt det slik siden 2006. Men har hele tiden hatt et håp om tidlig medisinering.

Søndagsmorgen opplevde jeg noe jeg ikke trodde var mulig eller har hørt ikke er veldig vanlig.  Jeg hadde urinsyregiktangrep i begge beina/ankler. Den venstre foten var på retur da den høyre startet opp smertehelvete. Da blir mann litt ekstra sur. Følte meg skikkelig uheldig.  Men må jo bare bite tenna i sammen å gjøre det tingene som må gjøres. 


Jeg snakket med revmatologiske på fredagen.  Så de er nå klar over at jeg ønsker å starte opp prosessen med å få faste medisiner.  De skulle sende over informasjon til meg og min fastlege.
Dette er noe jeg gruer meg litt til.  Sjansen for å få angrep øker veldig i starten. Men skal flate ut etter ca 6 måneder.  Jeg hadde lyst til å starte opp med det samme.  Men ser nå at det mest praktiske er å starte opp prosessen etter uke 33. Dette pga ferie avviklingen hos lege og meg. Håper dette er noe som kan gi meg en litt sikrere fremtid som en oppegående kar ;-)




Snart er jeg klar igjen......

onsdag 24. juni 2015

Marka24 2015 - Det kunne gått drit bra !



Jeg får begynne dette innlegget med å takke alle som bør takkes. De jeg da tenker på denne gangen er min kone, løpekompis Hans, hans kone og arrangøren for Marka24. Uten dere hadde ikke dette gått særlig bra. Men selv med et supert utgangspunkt kan det altså gå galt. 

Hele historien om uken før marka orker jeg ikke å gå i detalj på. Men det var mye dritt den uka skal jeg si deg. Skikkelig dårlig i magen. Hans sende meg daglig spørsmål om hvordan formkurven var. Den var opp og ned hele tiden. Så vanskelig å ta noen avgjørelse på om vi skulle reise innover eller ikke. Med så mye glede og forberedelser i forkant av et løp er terskelen for ikke å starte veldig høy. Litt for høy skulle det vise seg.

Under ser du svaret på spørsmålene....




Løpsdagen var kommet.....

Jeg startet dagen helt normalt. Spiste en god frokost før jeg heiv meg ut i bilen for å kjøre ut til Hans Edgard. Men hadde ikke kjørt mer en i 5 minutter før Nissan ble hivd innpå en side vei. Å jeg beinet til skogs for å drite. Da må jeg innrømme at jeg vurderte sterkt å snu, reise hjem. 

Vel fremme hos Hans. Måtte jeg selvfølgelig spørre om å få låne "ramma". Etter toalettbesøket og en hyggelig hilsen på Tuva, Emil og mammaen til Hans gikk turen videre til byen, nærmere bestemt Songsvann. Det var Siri, kona til Hans som nå kjørte. Hun måtte også stoppe på en bensinstasjon så jeg fikk blåst litt i tuten. Med blandet følelse ankom vi startområdet på Songsvann........





Det første jeg la merke til var fire hibasèr som var plassert ved inngangen til området hvor marka24 deltakerne skulle oppholde seg før start. Mye aktivitet på området. Skogsmaraton folka holdt til litt lengre ned på området. Vi tuslet bort til startnummer utdelingen (teltet midt på bilde over). Som du ser hadde vi god tid. Vi var et av de første lagene som hadde ankommet. Liker å ha god tid. Været var fint å. Så godt å bare sløve litt i gresset å skravle litt med folk mann kjenner eller tror mann kjenner eller bare skravler med for å skravle. Jeg var selvfølgelig innom Mr.Hibas....


Hans virker drit lei av å vente...

Topp stemning da starten går ved Songsvann..


Da starten gikk ble all driten glemt. Jeg/vi løp avsted i rein lykkerus. Men innerst inne viste jeg at dette var et dødfødt prosjekt. Dette var også noe Hans merket veldig tidlig etter start. Jeg var ukonsentrert, svett, bleik (bleikere) og sliten. Enda farten hadde til nå blitt holdt på et minimum. Nettopp for å gi kroppen min en pen start. Men det hjalp lite.


Kikuttoppen 612 m.o.h


Jeg følte et skikkelig nederlag da jeg innså at det var bare å ringe Stig på nummeret til marka24 staben. Men jeg hadde heller ikke fått ro i sjela om jeg ikke hadde prøvd. Mann vet jo ikke 100% sikkert hvordan det går før mann har prøvd. Dette er det som er "ulempen" med lagkonkurranse. En vil alltid være det svakeste ledd. Å den som gjør at laget må bryte får automatisk en skyllfølelse. Det er jo ikke så rart siden det tross alt er jo den personen sin skyld. Da er det ekstra godt og viktig å ha en god lag kamerat. Noe Hans virkelig er. Den følelsen er gull verdt. Han backet meg opp 110% hele tiden.

Meg diltende bak ! Ekke normalt vøtt...


Etter at nederlaget var sunket inn startet vi med å finne de positive tingene med årets Marka24. Å det imens vi holdt på med å gå til nærmeste hentested, Løvlia. Vi snakket om at vi hadde fått vært på flere steder i marka vi ikke hadde vært tidligere, Kikuttoppen og Kampeknerten var vel bokstaveligtalt de opplevelsene vi satte høyest eller nest høyest tenker jeg vi sier ;-)


Årets "høydepunkt" på marka24 !

For årets høydepunkt ble nemlig middag og øl på Løvlia Skistue. Dette er noe vi har tenkt på ved tidligere marka24 deltakelser. Men det har jo aldri passet inn i planen. Å sitte der med varm deilig middag ( gryterett med marinert kylling og ny bakt brød) og iskald Aass øl føltes godt. Det var i alle fall et lite plaster på såret. Mange mennesker var innom det stunden vi satt der. Folk skravlet, sang og lo. Alle hadde en eller annen historie, plan eller problem å dele. Den jeg husker best var vel laget som hadde en person sittende hjemme som bestemte hvor de skulle gå videre. De ringte opp "bossen" å sa de var på posten Løvlia. Hvor da "bossen" sendte de videre til neste utfordring. En artig vri. Håper "bossen" kjenner deltakernes begrensninger. Mulig bossen også hadde gps-tracker på de. Det skulle ikke forundre meg ;-)


Kampeknerten.


Etter god pause på Løvlia kom min kone å hentet oss. Å den følelsen var god. Snart skulle det bli dusj og en kjent do i nærheten. Lykke i en drit dårlig periode ;-)


Oppsummeringen av selve arrangementet Marka24 var i år veldig bra. Prøve prosjektet med gps tracking av deltakerne håper jeg blir obligatorisk for alle til neste år. I alle fall i hardhaus klassen.
Det gjør det hele enda litt mer underholdende. Årets poster var veldig bra. Å de ble ikke flyttet merkbart etter offentliggjøringen. Om det er noe jeg kan sette fingrene på ang. postene. Er det at på Middagskollen var ikke posten satt opp før løperne kom. Det er litt for dårlig. Så til postvaktene : Møt opp i godt tid. Noen minutter ekstra i sola klarer du ;-) Noen lag tar seg raskt rundt i terrenget ;-). En annen ting jeg savnet var bemanning på poster. Det gjør posten så mye mer hyggelig. Ingen ting er bedre en å møte et smilende fjes etter å ha slitt seg opp flere hunder høydemeter. Tenker nå på Kikuttoppen. Ble litt skuffet av at det ikke var et eneste menneske der. Om det er problemer med å finne folk til oppgavene vet jeg ikke. Men kan ikke si at jeg har lest noe sted at de etterlyser folk til slike oppgaver. Gi lyd neste gang. Vi hjelper dere gjerne med å spre det gode budskap.


Alt i alt tror jeg det var mange fornøyde deltakere på årets marka. At det ikke er flere deltakere kan jeg ikke skjønne. Det virker som at mange tror dette er et ekstremt løp som kun er rettet imot de gæningene som løper vilt rundt i skauen i 24 timer. Men det er jo en total feil tolkning av opplegget. Det er vel egentlig stikk motsatt. Et arrangement som er lagt opp slik at deltagerne selv kan bestemme hvor og hvor langt de selv ønsker å gå/løpe. Her er det plass til alle. Hverken form, farge eller alder har noen betydning for at det ikke skal bli et supert døgn i Nordmarka.

Håper det blir enda flere lag/deltagere til Marka2016. Hans og jeg er i alle fall super klare :-)



PS ! Hadde ikke jeg vært sjuk i år tror jeg jammen det hadde blitt gull ;-)




-Løpe langt med et smil om munnen-