mandag 11. mai 2015

Urinsyregikt : Mindre meieri og mye trening !

Så sitter jeg har igjen med urinsyregikt anfall i foten. Denne gangen er det yttersiden på venstre fotblad. Jeg har også tidligere hatt angrep der. Av erfaring går det  raskt over. Grunnen til det vet jeg ikke. Men innbiller meg at jo mindre ledd som er angrepet jo rasker går det tilbake til normalen. Håper på det denne gangen også. Når jeg sier raskt mener jeg inne 1-3 dager.

Jeg jobber stadig med å prøve å "spore" hvorfor angrepet kommer. Men det er utrolig vanskelig å si. En ting jeg har bitt meg merke i er at det kommer aldri i perioder hvor jeg trener mye. Altså perioder hvor jeg svetter mer, drikker mer og har en mer aktiv livsstil. Kanskje dette kan være årsaken ?

Men jeg blir aldri helt sikker. Tenk om jeg kunne ha blitt det. Det hadde vært en lettelse. Har enda ikke klart å trene konstant. Jeg føler at kroppen også trenger litt hvile. Kanskje jeg da også bør la kroppen svette litt, bare på en annen måte.

En annen ting jeg også tenker på er "nye" ting i kostholdet. Jeg startet opp med et nytt kosttilskudd for noen dager siden. Kan det være det jeg ikke tåler ? Har den siste tiden vært redd for igjen å bli jernfattig. Da det tok knekken på meg siste halvdel av 2014. Noe som var helt tragisk. Produktet jeg da brukte for å komme tilbake til normalen er litt klundrete å få tak i. Har ikke bestilt nytt via nett.

Så jeg startet opp med et produkt som heter floradix formula (kjøpes i norsk dagligvare). Dette er et jern og vitamintilskudd. Har lest nøye på produktinnholdet. Det inneholder mange ting jeg vet er bra for meg i tillegg til jern. Jeg kan nevne bl. kirsebær, C-vitamin. Det som gjør meg litt usikker er vandig gjærekstrakt. Litt usikker på akkurat den. Vet jo at gjær ikke er bra. Jeg vet også at jeg spiser for mye brød og melkeprodukter. Noe jeg nå vurderer å kutte litt nedpå. Bytte til skummet melk bl.

Jeg kommer til å fortsette med dette tilskuddet en stund til. I håp om at det ikke er det som har gjort utslaget denne gangen. Jeg har klart meg veldig bra i en lang periode nå. Å vet at jeg er på rett vei i forhold til sykdommen å mitt kosthold.

Konklusjonen denne gangen er : Svette mer, drikke mer vann og mindre brød og fete meieriprodukter.


tirsdag 5. mai 2015

Iserlohner Stadtwerke Lauf am Seilersee 2015

Da har jeg kommet til hektene ! Å kan rable ned noen ord om årets utgave av et mine hovedløp for året. Det er på vei til å bli en tradisjon å reise nedover til denne koselige småbyen i Tyskland. Iserlohn er virkelig en by for sporty folk. Masse utfordringer å bryne seg på......Vi har fått en favoritt !

Turen i år gikk uten noen form for følge dessverre, Hans og jeg alene på tur. Det er jo fint det å. Men det kan jo fort by på noen ekstra utfordringer. Som om ikke det å løpe i 24 timer skulle være nok. Vi fikk heldigvis min nabo Steinar til å svippe oss opp til Oslo Lufthavn. Takk for det :-) Svigerfar hentet oss....tusen takk :-)

Vel fremme der var det bare å slappe av med litt mat drikke og shopping. Hans er skikkelig glad i å shoppe. Gelè figurer i hopetall som skulle fortæres er bare noe av snadderet som ble handlet inn som niste. Her skulle lagrene fylles til randen. De i nabosetet til Hans hadde kikket rart på han da han spiste 500g gelèfigurer på under timen.

Etter en liten stund var flyturen i gang.....Hans snorket å sove før flyet hadde rukket å tatt av. Godt for han. Jeg måtte nok bare sitte der å glane ut i "lufta". Men jeg hadde en fyr i setet bak meg som satt ivrig å fortalte om hvordan en maraton skulle løpes. Jeg satt med ørene på stilk å hørte nøye etter. Her ble det informasjon om matinntak, trening, tempo og hvordan kroppen ble utfordret i takt med at distansen økte. Men jeg må si at jeg ble litt skuffet at han ikke hadde bedre pesj en 4:15. Han holdt skravla gående i 1 time og 30 minutter. Så der var han veldig godt trent. Godt å slippe ut.....


Ut på flyplassen i Dusseldorf. Ved transportbåndet til bagasjen traff vi enda en maraton-mann. En som "tinget" på skyss et lite stykke utenfor sentrum. Noe vi ikke kunne tilby han. Men vi fikk da greie på hvorfor det var så mye maraton folk å se. Dusseldorf marathon skulle gjennomføres på lørdagen. Men det er litt "snaut" for oss gutta.

Etter mye om og men med Hertz bilutleie kom vi oss av gårde i en strøken ford fieste 1 liter....eller 1000 kubikk`s motor. Dette var noe vi merket godt på autobanen. Det var en periode en buss nesten dyttet oss oppover en bakke. Men lite kunne vi gjøre da gassen var i bånn....


Vi hadde i år valgt et nytt hotell for overnatting. Det var ingen ting galt med stedet vi var på i fjor. Men gøy med noe nytt. Campus Garden skulle bli vårt hvilehjem i år......




Det hadde rukket å bli mørkt da vi var fremme fredag kveld. Vi var en liten periode redd for at kokken hadde gått hjem. Hans hadde sikret seg en back-up da han så et blinkende neonskilt med ordet "Pizza" på vei til hotellet. Men vi slapp heldigvis å reise ut igjen.....Campus Garden hadde alt hva to ultraløpere kunne ønske seg. Ved innsjekking merket jeg at hun i resepsjonen dro litt på "singelroom". Men det var ikke værre en at det gikk. Etter at rommet var fylt til randen av to treningsbager ruslet vi ned i restauranten. Nå skulle det spises.........BIFF !!


Kokken steika biffen ved bordet vårt....litt av et show !


Hans var i ekstase......(ikke lett øl).



Etter den romantiske middagen gikk det rett til sengs. Men vi var begge innstilt på å sove. Å her skulle det soves. Jeg hadde i år tatt med meg hørselvern, propper holder ikke imot Hans. Det skulle vise seg at det var lurt. Sovnet som en stein, våknet ikke før det var på tide med frokost. Da var det bare å hive innpå masse mat. Så tømme tarmen før vi tok 1000 kubikkèrn ned til stadion (startområdet). Her var det allerede yrende liv......Følelsen av å være tilbake her var god. Dette skulle bli mitt livs lengste løp......Måtte bare alt klaffe :-)



Antrekket lå klart....



Vi fant fort vår faste plass nede i svingen rett etter servering. Her ble vi tatt imot med åpne armer av ultrafolk vi ble kjent med i fjor. Utrolig gøy :-) I år måtte vi nøye oss med en krakk, orket ikke stresse med noe mer stæsj. Den duger sa Hans !




                                           


Så var det bare å rusle løypa ned de få hundre meterne ned til startområdet. Der kunne vi få utdelt startnummer. Merket at de begynte å krible litt ekstra i beina nå. Starten nærmet seg.......




Det hadde nå startet å regne. Vi måtte iføre oss regnponcho. Kunne ikke bli klissvåt og kald så tidlig. Hadde med mye klær som lå trygt i en stor plastpose nedi bagen. Men smart å holde seg tørr, ponchoen holder deg også lung og varm. Rett før start sendte vi de der hjemme et bilde........Kjøret går !!!!



Den første runde rundt Seilersee føltes bra. Kroppen og hode var på plass. Dette hadde jeg trua på. Hans ble fort litt mer skeptisk. Han merket raskt at VM løpet i 24 timer fortsatt satt i kroppen. Klaget på stiv lyske. Men dette var noe vi begge var forberedt på. Kroppen hans Hans kan også si nok er nok. Så det ble tidlig klart at det var jeg som denne gangen måtte gjøre jobben jeg var der for å gjøre.

Rundene gikk å kilometerne tikket inn på kontoen. Jeg fikk tidlig fin flyt på rundene. Planen var å komme opp imot (helst over) 200 km. Men dette er tross alt nesten 38 kilometer lengre en hva jeg løp i fjor. Så det skulle bli tøft. Vet at det er mulig på en god dag. Temperatur og vind var ganske bra. Litt kaldt på lårene. Det ble raskt kaldt på armene også. Tok da et dypdykk ned i bagen for å finne frem noen sleves ( løs armer) til å trekke opp på hver arm. Jeg sto på hode nedi bagen i 4 minutter uten å finne noe som helst. Det var bare kaos og rot. Nytt system neste gang. Tenk å hatt med en medhjelper. Hadde gjort ting mye enklere. Hans kom inn i depoet i det jeg var i ferd med å gi opp. Han hadde et par lett tilgjengelig. Så jeg fikk låne de. Godt ! Jeg kunne igjen løpe rundt litt varmere på armene. Det hadde nå duskregnet i flere timer. 

Da natten og mørket kom var jeg fortsatt i godt rute på å komme meg over 200 km. Men jeg viste at det kom til å bli stein tøft den siste tiden. Spørsmålet var ikke om "smellen" kom. Når var det som surret rundt i hode. Hvordan skulle jeg angripe utfordringen. Jeg hadde ikke brukt opp gleden med å løpe med musikk på ørene. Dette var noe jeg hadde spart. Musikk skulle bare brukes om det ble krise :-)

Hans hadde nå avsluttet sitt løp. Det ble for tøft. Men 10 mil er langt det å. Jeg fortsatt i samme tralten. Men hadde nå startet med noen gåpauser, ca 3-5 minutter opp Himalaya (kallenavnet på den lengste bakken i løypa). Dette fungerte fint. Hadde fortsatt kontroll. 

Etter 19 timer og 50 minutter passerte jeg min persj på 162 kilometer. Dagen var reddet. Alt nå var bonus. Målet om å nå 200 km var nå selvfølgelig nedjustert til 180 km,. Så smellen jeg ventet på kom etter 20 timer. Jeg var så sliv i lårene. Det var ubehagelig å sette føttene i bakken. De siste fire timene var grusomme. Men det er vel det som er litt av mora. Føle smerte.......som jeg vet blir erstattet av en ufattelig glede når sluttsignalet lyder. 



Timene gikk. Men ikke akkurat kilometerne, rundene ble lengre og lengre. Jeg var helt klar på at jeg skulle komme meg over 180. Å det var noe jeg heldigvis klarte. Da sjefen tutet i hornet å løpet var over stoppet jeg. Kjedelig å bli disket nå :-) Jeg sto da plassert midt ute på broen/demningen. Det var litt kaldt og guffent. Men nå var jeg lettet og glad. Det er jo nesten så mann har lyst til å begynne å grine. Men så tøff var jeg ikke. Målehjulet kom endelig til meg. Jeg var 100% sikker på at det var over 180. 

Da resultatene kom hadde jeg blitt målt til 182, 267 km. Totalt kom jeg på 5 plass (lå lenge på 4.), 3. plass i klassen. Men ble slått så vidt av han som hadde passert meg da jeg var innom toalettet en tur. 




Til slutt vil jeg bare si tusen takk for alle hyggelige meldinger. Jeg brukte verken mobil eller musikk på de 24 timene. Hans tok seg av det administrative. Fikk stadig gode ord. Slik som " bare pisk han videre Hans. Det er bare å gi på. Han har sjøl bedt om det". Utrolig hyggelig ! Tusen takk ;-) Det inspirerer meg i alle fall til å stå på videre. Jeg setter stor pris på alle dere som er involvert i dette på en eller annen måte. Nå gjør jeg meg klar for nye eventyr med løpeskoa.............Nordmarka kaller ;-)


Takk !

-Løpe langt med et smil om munnen-