mandag 20. juli 2015

Blefjells Beste - En tøff utfordring !

Jeg ønsket å starte min ferie med noe jeg liker godt,  å løpe. Siden jeg også var "gressenke " den dagen begynte hode å lete. Lete etter en utfordring.  Etter noen enkle tastetrykk på laptopen fant jeg et løp som virket interessant.  Blefjells Beste.  Den siste tiden har jeg vært mye syk. Noe som dere sikkert har fått med dere.  Så jeg kontaktet arrangøren via Facebook å spurte hvor nære startdato det kunne gå før mann meldte seg på. Fikk da et raskt og positivt svar,  1 uke går fint.
I ren lykkerus startet jeg med planlegging av tur, rute  mat og alt som hører med. Ruta ble også etterhvert tilgjengelig på lommekjent.no.  La også inn kjørerute på gps'en i bilen. En utfordring det å siden starten ikke har noen adresse. Men det fikset jeg med kartkordinater.
Løpet kunne skilte med tre distanser, 6 km, 18 km og 56 km. Jeg gidder ikke stå opp kl 0320 på mårran for å løpe 5 eller 18 kilometer.  Så her gikk jeg for Troll løypa.

Tidlig lørdag morgen satte jeg meg i bilen. Regnet høljet ned imot frontruta på ultrabilen (skogsgrønn Nissan Primera). Men det uroet meg lite. Om værmelderne fikk rett skulle det være slik. Å det skulle bli bra utover dagen. Rundt klokka 12 skulle selveste sola komme 'å.
Bilturen nedover gikk smertefritt.  Selvom jeg måtte ut i skogen et par turer med rullen i hånda, dorullen. 



Vel fremme på parkeringsplassen rett nedenfor start var det allerede full fart. To karer rett ovenfor der jeg parkerte var i full gang med "loading " Her måket de inn nystekt bacon og speilegg. 
Det var nå ca 40 minutter til start. Som var så tidlig som 07:00.  Må innrømme at jeg har tenkt tanken hvorfor så tidlig?  Men det skjønner jeg nå.
Tiden frem til start brukte jeg til egen pleie. Å vurdering av bekledning.  For mye, for lite, for tungt, vindtett, vanntett osv osv. Jeg endte opp med vann/vindtett jakke og kortbukse.


Da starten gikk var det ingen som gikk. Vi bykset avgårde. Første til høyre oppoverbakken etter instruks ifra løpslederen.  I vill flokk for vi oppover... Å oppover.  Vi hadde ikke løpt langt før flokken hadde løpt seg fast på et villspor.  Men en oppmerksom "okse" eller "ku" litt lenger bak i feltet kunne rope. Inn her er det et merke. Løypa var merket med røde swix plastbånd.  Her gjaldt det å være våken! 


Da vi kom opp i høyden lå tåka tett. Det var ikke lett å finne frem.  Den første toppen vi skulle bestige (Åklinut 1246 m.o.h ) hadde også nesten samme vei opp som ned. Noe som gjorde det enda litt mer vanskelig. Jeg ledet nå ann en gruppe på rundt fem personer.  De påstå etter løpet at de hadde fått det enda vanskeligere uten meg.  Jeg hadde gps med løypetracket innlagt.  Men selv det er en utfordring med to nesten identiske ruter (opp/ned)  å store høydeforskjeller i terrenget.  Vi kom oss opp. Det var allerede på førte "punkt " jeg la merke til at enkelt deltakere "slurvet ". De aller fleste løp rundt varden på toppen, som en stor kjegle nærmest. Men noen snudde litt nedi bakken. Det holdt liksom at de hadde sett toppen.  Dårlig gjort!

Men lite å gjøre med det. Jeg løp i alle fall videre med god samvittighet.  Nedoverbakke var nå noe nytt. Men umulig å løpe særlig fort på grunn av terrenget.  Sleit også veldig hele løpet med ustabile sko. Følte at skosåla lå på yttersiden av begge leggene hele tiden.
Da jeg omsider kom ned startet det på'n igjen.  Oppover!  Men oppoverbakker liker jeg så det gikk bra. Gruppa hadde nå spredt seg utover i løypa. En jeg snakket med etter løpet hadde tviholdt på ryggen til han foran.  Han måtte det siden tåken var så tykk, merkebåndene var røde. Å han fargeblind.  Turde ikke tenke tanken på å bli igjen aleine opp i der.

Nå hadde det sluttet å regne. Jeg merket meg også at tåken var påvei opp, sakte. Neste like sakte som Mr. Slow Motion Wenstad Aas.  Løp utrolig rolig. Hadde bestemt meg på forhånd at dette løpet skulle gå bra. Det jeg trengte nå var en positiv utvikling i forhold til det å konkurrere.  Å gå på en smell nå hadde blitt en tung kamel å svelge. Det hadde nesten blitt som å prøve på å svelge brørsteinane.  Ein etter ein uten å drikke i mellom.  Så det skulle jeg holde meg for god til.


Når solen hadde fått jaget bort tåka kastet jeg jakka. Løp nå bare i singlet og shorts.  Herlig!  Bare suse innover fjellet å kjenne luft under vingene.  Ja,  for jeg flakset som en trostunge.  Kava med begge armene imens begge skosåla brettet seg oppover leggen. 
Dette var noe jeg ble vandt til.  Men terrenget var utrolig utfordrende. Det var ikke tid til nesten å blunke. Her var det full fokus på hvor det neste skritt skulle settes i bakken.  Også jeg som er så glad i å nyte. Nyte utsikt og alt hva naturen har å by på for kropp og sjel. 



Jeg måtte bare ta meg tid til å stoppe opp innimellom. Bare for å nyte eller kanskje ta et bilde. Da jeg plutselig fikk øye på Brørsteinane noen hunde meter frem i terrenget ble jeg nesten litt rørt.  En ting var i allefall helt sikkert. Jeg skulle passere i mellom de.  Selv om sagnet da sier at du kan bli ør i hodet.  Men det blåste så innmari at jeg kom nok ikke til å merke noen forskjell.
Jeg løp nå helt alene.  Det var en kar bak meg med hvit lue jeg kunne skimte i det fjerne.  Foran så jeg ingen. Men liker meg godt på tur alene å. Så dette var jo bare kos.
Turen nå var kommet til løypens høyeste punkt,  Bletoppen (Store-Ble 1342 m.o.h). Å der ble jeg stående å glane.  Det var nydelig. Når jeg løper hjemme på Ringkollen kan jeg faktisk se denne toppen.  Men kan ikke si at jeg så Ringkolltoppen herfra gitt.




Nå startet det en utrolig utfordrende del av løypa.  Med slitne bein skulle  det nå gå bratt og ulent terreng nedover.  Da nedoverbakke slaket ut startet myrene. De bare sugde til seg kreftene. Men de følte jeg var der fortsatt.  Jeg hadde utrolig gode bein, bortsett ifra sko. Den nye s-lab shortsen ifra salomon var bare helt konge. Umerkelig :-)



Etter Sigridsfjell gikk det litt for fort. Jeg løp rett forbi et merkebånd ved Grotbua. Å havnet totalt feil. Løp nå ned om Nordstul. Det skal sies at store deler av løypa gikk langt utenfor sti (vei fantes ikke). Måtte stadig være på jakt etter neste bånd. Jeg tapte trolig et sted i mellom 10-15 minutter på sløvheten. Men det er jo selvfølgelig en del av gamet. 



Det var bare å børste av seg nederlaget, krumme nakken å gasse på. Gasse på i myra. Jeg tenkte tanken på den legendariske sangen til Jan Teigen, mil etter mil. Men jeg nynnet myr etter myr etter myr...trallala. .....

Halvveis på selveste myretappen kom det et punkt i løypa hvor det var enkelt å "jukse" om mann ønsket eller bare var litt sløv å løp rett frem istedenfor å løpe bortom.  Jeg ble dessverre vitne til nok en slik hendelse.  Men dette er vel noe deltakern (e) selv innerst inne vet selv, jukset litt . Så det bryr meg egentlig lite nå.  Men ble litt sur og forbannet der å da. Ved Grøtebua registrerte jeg at løper(e) bare fulgte Grøtebuelva nedover til de igjen kom innpå løypa. En forkortelse på ca 1 kilometer.




Når myrene tok slutt ble det en skikkelig elven kryssing. Jeg fikk noen flash back til militære der passerte over i isvann til langt oppe på låra. De korteste i startfelt hadde vist nok fjernet det meste av navlelo under forseelsen. Godt å få vasket underlivet litt ;-)

Nå var det ikke lenge før jeg kom innpå den siste biten av turen.  Noen kilometer med vei skulle bli godt for hodet. Jeg hadde nå vært ute i over 8 timer, 54 kilometer og 2000 høydemeter.  Hadde ingen planer om å holde på så lenge. Så matlagret var tomt. Å sulten var jeg. Men det holdt inn.  Tittet på klokka å tenke.  Under ni timer går om jeg ikke går. Å det gikk. Jeg hadde nå løpt 59 kilometer og 2200 høydemeter. Altså en del lengre en det som var nødvendig. Men jeg fikk sikkert sett litt mer av Blefjell ;-) 

Straks etter målgang (der hvor vi startet) kjente jeg lukten av noe godt. Nei, ikke parfyme.  Det var lukten av grill!!  Mat!!  Der sto det en gutt med navnet Kevin å grillet pølser.  Jeg skjønte at det var grisepølser. Men det dreit jeg i. Jeg bare måtte ha en.  Klarte ikke dy meg. Godt var det 'å. Mottagelsen ble ikke akkurat mindre dårlig da en hyggelig fyr som het ROAR spurte om jeg skulle ha en kald øl. 


Klart jeg skal ha øl. Jeg er da en skikkelig idrettsmann. Medalje fikk jeg også.  To ganger slik at fotografen skulle få det på tape. Supert!

Foto : Hilde (UltraHilde)



Til slutt vil jeg bare takke dere alle som gjorde dette arrangementet så flott. Deltakerne og arrangøren. Håper dette løpet får plass i min kalender til neste år. Det frister til gjentagelse.  Håper resten av min ferie blir like full av opplevelser. God sommer alle sammen :-)



-Løpe langt med et smil om munnen-

Følg gjerne meg på Instagram : ultratrening eller siden min på Facebook

tirsdag 14. juli 2015

På den harde måten !

Løping er vel egentlig en enkel idrett å regne. Man trenger minimalt med utstyr for å komme igang.  I disse varme sommerdager trenger man vel stort sett bare et par løpesko (om mann ikke løper barbeint)  og noen enkle tekstiler. Så er mann klart for tur eller?

For en liten stund siden skulle vi ha med oss en lærling.  Det har i lang tid vært snakk om å bli med på en skikkelig runde i terrenget.  Nå var endelig dagen kommet. Jeg snakket en del om "smarte" ting å gjøre før vi la i vei på turen. Alt ifra tempo, væske og næring generelt før, under og etter økta. Men det er lov å ikke høre. Hvor smart det er vet jeg ikke.



Ved start ble det raskt stilt et spørsmål.  Har du ikke med deg drikke?  Nei,  trenger ikke det. Drikker sjeldent på tur.  Om jeg blir tørst finner jeg bare en bekk. Svaret kom raskt ifra lærlingen.
 Vi var som våryre okser. Etter ønske ifra gjesten skulle turen inneholde en del motbakke.  Syre er digg! Turen startet i reneste gallopp. .....

Jeg var tydelig i mine ord da jeg sa. Løp ikke over evne i starten.  Turen er definitivt ikke slutt når vi kommer til toppen.  Men vi vet alle hvordan yre okser er. Bånn gass!  Vi klatret oss oppover motbakkene.  Høydemeter på høydemeter.  De erfarene tok seg en slurk med vann i ny og ne.  Holdt tempo der det skulle være uten at syra skulle ødelegge turen videre når vi nådde toppen.  Alle var ved godt mot.  Lærlingen imponerte stort med høyt tempo.  Holdt meg noen meter bak. Så ikke tempo skulle økes imot noens vilje. Slapp av!  Baktroppen fanger deg. Tenkte at dette måtte bare gå galt. For det hjalp lite å prøve på labert tempo. Her skulle det løpes......

Etter ca 50 minutter motbakke nådde vi toppen.  En var fullstendig utslitt.  Å ja du tippet rett,  læringen var helt ferdig. Planlagt tur var på ca 20 km. Vi hadde nå løpt snaue 5. Altså 1/4 del. 
Lærlingen maset veldig etter væske.  Bekkene kom ikke hyppig nok til å oppfylle ønsket.  Vi andre tok en sup i ny og ned. Kunne ikke dele heller. Her skulle det læres på den harde måten :-)

Hele turen endte opp med at lærlingen måtte hentes med bil. Han kom seg rett og slett ikke tilbake til start. Da vi snakket om turen i bilen hjem ble vi enige om at det hadde vært en lærerik tur. Det hadde også vært en fin tur til tross.  Fikk jo sett mange fine plasser. Selv om det ble på den harde måten ;-)

Så om ikke lenge er "vi" nok klare igjen for en ny tur.....


-Løpe langt med et smil om munnen-