fredag 1. juli 2016

Marka 24 2016 - "A Winning Team"

Marka 24 starter for oss så fort årets poster blir "lagt ut offentlig.  De blir da publisert på nettsiden marka24.no.  Dette har nærmest blitt en tradisjon.  Vi hadde i fjor en kjempe" plan". Men jeg var syk i forkant av løpet, å fortsatt syk under løpet.  Så det ble bare å hive inn håndkle.  Om jeg ikke hadde blitt syk. Hadde vi nok kjempet om medalje.  Så vi var revansje syke i år.  Bedre det en renna ræv !
Inne på Sognsvann var det som alltid god stemning.  Vi har også blitt kjent med flere av de som kommer tilbake år etter år. Staben kjenner nok også oss igjen.  Grunnen til at jeg kan si det er en kommentar ifra sekretariatet under avhenting av startnummer, chip og kart, "du er ikke så bleik i år"  smalt det ifra fyren på andre siden av bordet:-).




Etter at alt var hentet gikk vi tilbake til bilen for å gjøre noen intime forberedelser. Men det må til. 
Tilbake nede på gressplenen slengte vi oss ned i gresset.  Sløver med en iskald RedBull i sola.  Kan det bli bedre?  Selvfølgelig kan det det... Vi er da her for å løpe.

Skål RedbBull Norge !




11:45 lørdag starten går.. Hans og jeg kjenner hverandre veldig godt på turer som dette. Så vi vet nøyaktig hvordan det skal være.  Endelig er vi i gang. Vi løper som vanlig en litt annen vi ut fra Sognsvann en de fleste andre.  Men her var det tenkt høydemeter, ikke hvor fin stien var.  Første post i år var lagt til Skjennungstua.  Da første post var registrert på våre chiper og klippekort.  Følte vi at det var skikkelig i gang.  Våte på beina var vi også.  Selv om det ikke hadde regnet enda.
Nytt av året var at hvitsnerk hadde kommet til som sponsor.  Hvitserk Eventyr Reiser holder på med å arrangere opplevelsesreiser.  Noe jeg anta er populært.  De skulle også trekke ut et lag som skulle bli den heldige vinneren av en fottur til Nepal. Men for å få blitt med i trekningen måtte du besøke deres post oppe på Kikut toppen.  Den ble tidlig besøk av oss. Vinneren av turen som ble tilfeldig trukket ut av de som var kvalifisert var Lag 602, Lanneke og Per Ole Otterness. Heldig griser :-)


Foto av kondis



Vi var det første laget som kom dit. Dumt at ikke de som kom først vant.... Men det hadde vel funket dårlig.  Oppe på Kikut toppen fikk mann litt følelsen av å være på en skikkelig camp oppi fjellene ala Himalaya eller Mount Everest.  Skikkelig kult :-).  Vi ble tilbudt servering.  Å takket ja til en tekopp og en sjokoladekjeks. Digg.  Hvitserk folka var en skikkelig trivelig gjeng. Men vi hadde så vidt startet på ruta. Så vi hadde ikke tid til mer sosialt samvær.  Men det hadde jo vært digg å lagt seg litt i en av hengekøyene som var til utlån, gratis. 

Turen videre var litt spennende.  Nå løp vi i ukjent terreng.  Men hadde jobbet en del med denne etappen.  Så vi holdt roen å tenkte at det skulle gå bra. Kan jo ikke tenke annet. 
Når denne etappen er over er det rein plankekjøring helt frem til Katnosdammen.  Å det er jo en stubb  :-)

Dette er livet.......


Følelsen av å løpe på trygg grunn er beroligende. Nå kunne vi kose oss skikkelig. Hans og jeg skravler ganske jamt på tur. Dette er noe som funker bra i forhold til å holde farten nede. Hans og jeg hadde nå noen små plukk på kroppen.  Men ingen ting som var så ille at det ikke kom til å gå over.  Det gikk ikke mange timene før vi var uten smerter eller plager noen plass. 
Nå skjede det lite i løpet som det er lite å skrive om.  Det bare ruslet og gikk kilometer på kilometer.  Høydemeterene tikket stadig nedover. Planlagt rute skulle gi oss en totalhøydestigning på ca 4000 meter. Lett!!



Rett før vi skulle entre toppen på Gyrihaugen kom første uhell som kunne ha stoppet oss. Jeg løp nok litt i andre tanker. Min venstre skulder smalt plutselig hard inn i en diger bjørkelegg.  Det smalt drit høyt.  Men merkelig nok gikk det bra. Fikk bare et sår i skulderen. Takk og lov for det!!
Oppe på Gyrihaugen er det flott.  En solnedgangen eller oppgang er det nok mange som har som målsetning på turen under marka24.  Vi lå litt på "hæla" så liten tid til noen pause har. Det var stempling og registrering før vi slapp oss utfor stien nedover. Planen var nå å cruise over til Løvlia.  Løvlia er plassen hvor vi stoppet i fjor.  Da var jeg som nevnt i "historien"  fra 2015 helt ut driti.  Da ble det øl og middag her. Før vi ble hentet av min kone. Les gjerne innlegget her på ultratrening.com. 
Dette var første posten hvor vi ikke møtte noen postvakt.  Men det gjorde ingen ting her. Ellers er det utrolig gøy når posten er bemannet.  Noe som i årets utgave har vært veldig bra. Det som nå kom til å skje kunne virkelig ha stoppet oss her i år også.

For Løvlia er et inngjerdet området.  Innfartsveien er stengt med en solid port som går over en veibredde.  Mange meter bred. Den er laget i solide bord. Den veier nok mange mange kilo. Hans prøvde først å dreie porten opp. Men det viste seg at den måtte løftes opp i den ene enden.  Dette ble gjort.  Men da den skulle slippes for så å dundre i bakken.  Møtte den noe helt annet enn grus.  Den landet rett opp på stortåa mi. Dæven det var vondt... Jeg skreik av full hals. Sauene som hadde lagt seg for kvelden kvakk til. Ogstartet opp med å breke noe sjukt, samtidig som banking startet i tåa. Skulle vi bli hentet her i år også?  Vi var begge litt satt ut å fortvilet.  Men overhode ingen tegn til å bli sure på hverandre.  Slikt kan skje den beste. Jeg startet raskt med å halte meg i gang. Å det viste seg at jeg klarte å løpe.  Men løpesteget var litt redusert på det ene beinet. Eller mer redusert en normalt. 

Da vi kom fram til Damtjern var det ingen tegn til unormal smerte. Men neglen ble nok blå. Damtjern var i år en ny post.  Fin plassering ved dammen.  Men her burde de ha sjekket litt nærmere med Norderhov idrettslag (NUIL)  så hadde de lånt bort kiosken.  Det tror jeg både postvakt og løpere hadde satt pris på.  Her var det kald vind og på vei til å begynne å regne. Så stoppen ble kort. 

Vi kom ikke langt påvei ned til Storflåtan før det begynte å dryppe litt. Posten ved storflåtan så trivelig ut i skumringen.  Her satt de med bål og pledd. Men vi måtte videre....

På med poncho og hodelykt.  Det ble plutselig litt annet når regnet kom.  Vått og mørkt. Vi hadde nå løpt 4 kilometer lengre enn antatt.  Noe som er et litt høyt avvik.  Noe tror jeg ligger i at stiene svinger veldig.  Over så mange kilometer kan det gjøre utslag + at mye av ruta til nå var løpt offroad.  Men det var lite å gjøre med det annet enn å løpe med et smil om munnen.  Noe vi som oftest gjør. Selv med smadret skulder og blå stortå.

Klokka var nå passert midnatt.  Men folk møtte vi på kryss og tvers i marka. Folk strevet avsted imot sitt neste mål. Hans har fått en tradisjon om at han må eliminere på dette tidspunktet.  Noe som også skjedde i år.  Ingen marka24 uten å legge en kveil på Spålsveien. Han var helt tydelig hard i magen... For denne kunne høres på flere hundre meters avstand.  Godt var det!! 

Tiden nå ble en kamp imot regnværet... Det bøtta ned.  Ponchoen var lun og god selv om det sosiale blir veldig redusert.  Hørte bare lyden av blafrende plastikk inn i øra, stereo .ponchoen ventilerte kroppsvarmen dårlig.  Noe som førte til at vi ble våte allikevel.  Det gikk greit så lenge tempo ble holdt oppe.  Men ved lav fart ble det ubehagelig.  Regnet skulle ikke gi seg heller.....Vi hadde 5 timer meg regn.

Turen på Pershusfjellet ble ingen dans på roser.... Men bare en dans. En dans i mellom røtter,  fjell og gjørme.  Da vi nesten var nede møtte vi to karer påvei opp.  Stakkars!  Håper de ikke vet hva som møter dem. Om de kom seg tilbake til Sognsvann vet jeg ikke.  Men om de klarte så har de min fulle respekt.  Tøft jobba!!!

Rett før Fagerliseter skulle jeg nok en gang ha flaksen på min side. Jeg sparket hardt i en stein. Noe som resulterte i at jeg tryna skikkelig.  Mitt høyre kne sniddet en spiss stein som sto opp. Om jeg hadde truffet den hadde det vært over og ut.... Muligens i lang tid.  Men det gikk bra heldigvis. Bare et lite snitt i huden ved kneskåla.  Når vi passerte Fagerliseter møtte vi et lag påvei oppover.  Mener at det var et reint jentelag.  Den ene av jentene ropte til oss,  " jeg har lest bloggen din ". Noe som var litt gøy å høre der ute i skauen. Tusen takk for at du leser denne spennende bloggen :-)


Katnosa !


Nede ved Katnosdammen var det yrende liv... eller liv er vel rette ordet.  Vi tok nå å fylte alle våre vannflasker. Før vi tok en kalkulasjon av gjenstående rute. Fant ut at det tryggeste var å gjøre en rekalkulasjon.  Noe som skulle sikre oss i å komme inn til Sognsvann før tiden var ute.  Vi kom til å tape noen poster.  Men satser på at det holdt med poeng til å komme høyt på resultatlisten.




Ikke langt fra Tømtenytta ;-)


Deler av gjenstående løyper var også litt usikker i forhold til fremkommelighet. Så her tok vi ingen sjanser.  Turen tilbake nå ble strakeste vei som ga oss så mye poeng som mulig.  Å det ble jo litt.
Ved målgang på Sognsvann hadde vi besøk 21 poster av 24, 1879 poeng, 3980 høydemeter og 137 km.  Vi hadde besøk de aller fleste med høypoeng score.  Vi følte at vi hadde gjort det rette valg selv om vi kom i mål etter 22,5 time, 1,5 time for tidlig egentlig.. Ser i ettertid at vi fint kunne ha tatt med oss en post til eller to. Men noe må vi jo ha å gå på til marka 2017. 




Til slutt vil jeg bare oppfordre alle til å bli med på marka24 2017. Dette er som sagt et glimrede arrangement. Som passer ALLE på ALLE nivåer. Her er det familier med og uten hund, små og store barn. Gamle og unge, trent og utrent. ALLE kan bli med. Så håper vi sees.

Årets Marka24/12 var ikke den beste bare for de at vi vant klassen for hardhauser. Men alt var på plass. Supert opplegg !! Tusen takk til alle dere som gjør dette eventyret mulig for oss deltagere.


-Løpe langt med et smil om munnen-


PS ! Prøv å sitt med beina dine i vann i 22 timer :-)